Medisinsk lettvekter – bare meg?

Tenker? Jeg trodde vi pugget

Etter en sommer løpende rundt på et sykehjem som pleieassistent var jeg mer enn klar for mitt tredje år – det som skulle bli mitt år! Jeg var ferdig med teori og bøker for en liten stund – nå var det pasientene og meg, i hvitt! Jeg er god med folk, tenkte jeg, så nå kommer endelig mestringsfølelsen. Men det å være god til å konversere, det å like å snakke med og være med folk, det å ha dreisen på de gamle damene og danse swing med de gamle herrene på sykehjemmet – det er noe helt annet enn å snakke med en kvinne i sin beste alder fullstendig oppløst i sorg og fortvilelse over sin uhelbredelige kreftsykdom. Det var da det gikk opp for meg at dette er mye mer enn et studium, det handler faktisk om død og liv. Og dette skal du stå i med begge beina i bakken, kunnskapen i ryggraden og empatien i hjertet. Og det hjelper ikke å like å snakke med folk, ingen blir friske av det. Og det hjelper heller ikke deg, eller selvfølelsen din. Selv om sistnevnte er langt ifra det viktigste i denne sammenhengen.

Klinisk praksis ble altså ikke slik jeg hadde forventet. Det kom ingen mestringsfølelse, men heller en seig, vond og altoppslukende følelse av ikke å strekke til. Jeg hang og slang mellom vakter i akuttmottaket, journalopptak, kvalmende operasjoner og praktiske prosedyrer. Det sistnevnte holdt på å gå helt galt da jeg skulle sette venekanyle på en tålmodig, fantastisk medstudent og glemte stasen. Plutselig var nesten hele blodvolumet utover gulvet (og støvlettene mine) mens sykepleieren ved siden av meg skrek: «Tenk, tenk!» For ikke å snakke om da jeg serverte et stort glass kaldt vann til verdens søteste, gamle og – som jeg etter hvert fant ut – svært alvorlig overhydrerte pasient. Idet vedkommende skulle til å drikke snur hele studentgruppen seg sammen med legen og roper: «Nei!» Du får ikke akkurat selvtillit av det heller.

Etter hvert som tiden går, oppdager du at legene begynner å regne med deg. «Hva tenker du?» var det en som sa til meg. Tenker? Jeg trodde vi pugget, jeg. Etter hvert begynte jeg med nevrologi, og i det faget tenkte jeg faktisk litt. Der følte jeg for første gang at det begynte å løsne, men det var bare frem til en klinikk foran hele kullet med en av de eldre professorene (som hadde tatt med seg tidenes medisinske mysterium for anledningen). Alt du klarer å tenke på da, er «Herregud, så dum jeg føler meg, håper ikke professoren spør meg om noe». Og det er jo nettopp det han gjør. «Hva tenker du?» spør han, som om det var den største selvfølgelighet. Det hjelper ørlite når professoren etterpå forteller oss at han ikke skjønte så mye selv, men man blir samtidig nærmest druknet i sin egen bekymring over det store spørsmålet om man da noensinne vil forstå noen ting når ikke han gjør det engang. Hvorfor likte vi nevrologi egentlig? Var det veilederene som fulgte oss gjennom faget som utgjorde forskjellen? Jeg er i hvert fall sikker på at det å bli fulgt av samme lege sammen med en liten gruppe andre studenter gjennom hele faget ikke gjorde meg dårligere i nevrologi. Eller mer utrygg for den saks skyld.