Ida Olesrud, specialty registrar (part 1) at Akershus University Hospital, previously worked in the Department of Neurosurgery, Oslo University Hospital.
The author has completed the ICMJE form and declares no conflicts of interest.
Sinan Dheyauldeen PhD, senior consultant in the ENT Department, Oslo University Hospital and associate professor in the Institute of Clinical Medicine, University of Oslo.
The author has completed the ICMJE form and declares no conflicts of interest.
Jon Berg-Johnsen PhD, senior consultant in the Department of Neurosurgery, Oslo University Hospital and professor in the Institute of Clinical Medicine, University of Oslo.
The author has completed the ICMJE form and declares no conflicts of interest.
Castelnuovo P, Pistochini A, Locatelli D. Different surgical approaches to the sellar region: focusing on the "two nostrils four hands technique". Rhinology 2006; 44: 2–7. [PubMed]
Vi leser med interesse kronikken «Endoskopisk firehåndsteknikk ved hypofysesvulster» hvor forfatterne gjør rede for sine gode erfaringer med denne metoden som har vært innført ved Oslo universitetssykehus de senere årene (1). Endoskopi har flere fordeler og noen ulemper, og dette ser ut til å være en fin teknikk i forfatternes hender. De mener imidlertid at teknikken nå bør være førstevalg ved operasjon av hypofysesvulster og utvalgte skallebasissvulster. De ønsker videre at komplekse svulster i sellaområdet bør vurderes operert med endoskopisk firehåndteknikk i sentre med høyt volum og ekspertise.
Selv om forfatterne er fornøyde med egen operasjonsteknikk og ekspertise, bør man kunne forvente en mer begrunnet og vitenskapelig argumentasjon for slike påstander i Tidsskriftet. Det er et betydelig mangfold i valg av visualiserings- og operasjonsteknikk ved hypofysekirurgi, både i Norge og internasjonalt. Endoskop med to- eller firehåndsteknikk, endoskopi via ett eller to nesebor, mikroskop med endoskopiassistanse eller konvensjonell mikrokirurgi, brukes alle i utstrakt grad sammen med andre hjelpemidler som nevronavigasjon, intraoperativ MR, intraoperativ ultralyd og fluoresens-baserte teknikker. For svulster med stor utbredelse kan pasienten noen ganger være bedre tjent med tilgang via kraniotomi enn transsfenoidalt via nesen. En målsetning om radikal fjerning må balanseres opp mot risiko for komplikasjoner og bivirkninger. De aller fleste svulster i hypofyseregionener er benigne og langsomtvoksende og responderer også godt på stereotaktisk strålebehandling. Reoperasjoner kan også ofte utføres uten særlig ubehag for pasienten dersom det tilkommer residiv. En aggressiv kirurgisk tilnærming tidlig tjener dermed ikke nødvendigvis alltid pasientenes interesser. Valg av behandlingsstrategi er derfor oftest vel så viktig som valg av verktøy.
Omlegging til nye og spennende operasjonsmetoder blir dessverre ikke alltid fulgt av bedre behandlingsresultat. Oslo universitetssykehus la om til endoskopisk teknikk i 2007 og publiserte sine komplikasjonsrater i en gjennomgang av 506 inngrep i 2014 (2). Komplikasjonsraten var 8,2% når pasientene ble operert med mikroskopisk teknikk. Den ble doblet til 16,4% etter innføring av endoskopisk teknikk. Dette er en statistisk og klinisk signifikant forskjell (Pearsons khikvadrattest, p<0.005). Det var 3 dødsfall i endoskopigruppen, og ingen i mikrokirurgigruppen. Til tross for dette konkluderer forfatterne av kronikken med at endoskopisk teknikk er å foretrekke fremfor tradisjonell mikrokirurgi (1). Endoskopiresultatene ved Oslo universitetssykehus er kanskje blitt bedre siden, men forfatterne oppgir ingen resultater i kronikken. Det finnes en rekke metaanalyser av nokså svak og heterogen litteratur på området, der et utvalg er nevnt i kronikken. Funnene i litteraturen spriker (med forfatternes ståsted?), men de fleste finner ingen forskjell av betydning mellom operasjonsresultater ved bruk av endoskopisk og mikroskopisk teknikk (3-6), noen finner høyere komplikasjonsrate ved mikroskopisk teknikk (7), mens andre finner høyere komplikasjoner ved endoskopisk teknikk (8). Selv om mange kirurger er glade i egne operasjonsmetoder er nok betydningen av hvilken visualiseringsteknikk man sverger til samlet sett lite avgjørende for de fleste av pasientene. Det viktigste er nok at kirurgene bruker metoder de er fortrolige med.
Litteratur:
1. Wiedmann M, Olesrud I, Lashkarivand A et al. Endoskopisk firehåndsteknikk ved hypofysesvulster. Tidsskr Nor Legeforen 2023. doi: 10.4045/tidsskr.22.0693
2. Halvorsen H, Ramm-Pettersen J, Josefsen Ret al. Surgical complications after transsphenoidal microscopic and endoscopic surgery for pituitary adenoma: a consecutive series of 506 procedures. Acta Neurochir 2014: 156; 441-9.
3. Bastos RV, Silva CM, Tagliarini JV et al. Endoscopic versus microscopic transsphenoidal surgery in the treatment of pituitary tumors: systematic review and meta-analysis of randomized and non-randomized controlled trials. Arch Endocrinol Metab 2016: 60; 411-9.
4. Broersen LHA, van Haalen FM, Biermasz NR et al. Microscopic versus endoscopic transsphenoidal surgery in the Leiden cohort treated for Cushing's disease: surgical outcome, mortality, and complications. Orphanet J Rare Dis 2019: 14; 64.
5. Agam MS, Wedemeyer MA, Wrobel B et al. Complications associated with microscopic and endoscopic transsphenoidal pituitary surgery: experience of 1153 consecutive cases treated at a single tertiary care pituitary center. J Neurosurg 2018: DOI: 10.3171/2017.12.JNS172318
6. Stefanidis P, Kyriakopoulos G, Athanasouli F et al. Postoperative complications after endoscope-assisted transsphenoidal surgery for pituitary adenomas: a case series, systematic review, and meta-analysis of the literature. Hormones 2022: 21: 487-99.
7. Fang J, Xie S, Li N et al. Postoperative Complications of Endoscopic Versus Microscopic Transsphenoidal Pituitary Surgery: A Meta-Analysis. J Coll Physicians Surg Pak 2018: 28; 554-9.
8. Ammirati M, Wei L, Ciric I: Short-term outcome of endoscopic versus microscopic pituitary adenoma surgery: a systematic review and meta-analysis. J Neurol Neurosurg Psychiatry 2013: 84; 843-849.
This article was published more than 12 months ago and we have therefore closed it for new comments.
Published: 22 June 2023
Tidsskr Nor Legeforen 22 June 2023
Vol. 143.
doi:
10.4045/tidsskr.22.0693
Received 30.10.2022, first revision submitted 15.1.2023, accepted 17.3.2023.
If you do not see the PDF file or want to save the file, you can right-click on the PDF icon. Select «Save target / file as ...» and then retrieve the PDF file in, for example, Acrobat Reader.
Vi leser med interesse kronikken «Endoskopisk firehåndsteknikk ved hypofysesvulster» hvor forfatterne gjør rede for sine gode erfaringer med denne metoden som har vært innført ved Oslo universitetssykehus de senere årene (1). Endoskopi har flere fordeler og noen ulemper, og dette ser ut til å være en fin teknikk i forfatternes hender. De mener imidlertid at teknikken nå bør være førstevalg ved operasjon av hypofysesvulster og utvalgte skallebasissvulster. De ønsker videre at komplekse svulster i sellaområdet bør vurderes operert med endoskopisk firehåndteknikk i sentre med høyt volum og ekspertise.
Selv om forfatterne er fornøyde med egen operasjonsteknikk og ekspertise, bør man kunne forvente en mer begrunnet og vitenskapelig argumentasjon for slike påstander i Tidsskriftet. Det er et betydelig mangfold i valg av visualiserings- og operasjonsteknikk ved hypofysekirurgi, både i Norge og internasjonalt. Endoskop med to- eller firehåndsteknikk, endoskopi via ett eller to nesebor, mikroskop med endoskopiassistanse eller konvensjonell mikrokirurgi, brukes alle i utstrakt grad sammen med andre hjelpemidler som nevronavigasjon, intraoperativ MR, intraoperativ ultralyd og fluoresens-baserte teknikker. For svulster med stor utbredelse kan pasienten noen ganger være bedre tjent med tilgang via kraniotomi enn transsfenoidalt via nesen. En målsetning om radikal fjerning må balanseres opp mot risiko for komplikasjoner og bivirkninger. De aller fleste svulster i hypofyseregionener er benigne og langsomtvoksende og responderer også godt på stereotaktisk strålebehandling. Reoperasjoner kan også ofte utføres uten særlig ubehag for pasienten dersom det tilkommer residiv. En aggressiv kirurgisk tilnærming tidlig tjener dermed ikke nødvendigvis alltid pasientenes interesser. Valg av behandlingsstrategi er derfor oftest vel så viktig som valg av verktøy.
Omlegging til nye og spennende operasjonsmetoder blir dessverre ikke alltid fulgt av bedre behandlingsresultat. Oslo universitetssykehus la om til endoskopisk teknikk i 2007 og publiserte sine komplikasjonsrater i en gjennomgang av 506 inngrep i 2014 (2). Komplikasjonsraten var 8,2% når pasientene ble operert med mikroskopisk teknikk. Den ble doblet til 16,4% etter innføring av endoskopisk teknikk. Dette er en statistisk og klinisk signifikant forskjell (Pearsons khikvadrattest, p<0.005). Det var 3 dødsfall i endoskopigruppen, og ingen i mikrokirurgigruppen. Til tross for dette konkluderer forfatterne av kronikken med at endoskopisk teknikk er å foretrekke fremfor tradisjonell mikrokirurgi (1). Endoskopiresultatene ved Oslo universitetssykehus er kanskje blitt bedre siden, men forfatterne oppgir ingen resultater i kronikken. Det finnes en rekke metaanalyser av nokså svak og heterogen litteratur på området, der et utvalg er nevnt i kronikken. Funnene i litteraturen spriker (med forfatternes ståsted?), men de fleste finner ingen forskjell av betydning mellom operasjonsresultater ved bruk av endoskopisk og mikroskopisk teknikk (3-6), noen finner høyere komplikasjonsrate ved mikroskopisk teknikk (7), mens andre finner høyere komplikasjoner ved endoskopisk teknikk (8). Selv om mange kirurger er glade i egne operasjonsmetoder er nok betydningen av hvilken visualiseringsteknikk man sverger til samlet sett lite avgjørende for de fleste av pasientene. Det viktigste er nok at kirurgene bruker metoder de er fortrolige med.
Litteratur:
1. Wiedmann M, Olesrud I, Lashkarivand A et al. Endoskopisk firehåndsteknikk ved hypofysesvulster. Tidsskr Nor Legeforen 2023. doi: 10.4045/tidsskr.22.0693
2. Halvorsen H, Ramm-Pettersen J, Josefsen Ret al. Surgical complications after transsphenoidal microscopic and endoscopic surgery for pituitary adenoma: a consecutive series of 506 procedures. Acta Neurochir 2014: 156; 441-9.
3. Bastos RV, Silva CM, Tagliarini JV et al. Endoscopic versus microscopic transsphenoidal surgery in the treatment of pituitary tumors: systematic review and meta-analysis of randomized and non-randomized controlled trials. Arch Endocrinol Metab 2016: 60; 411-9.
4. Broersen LHA, van Haalen FM, Biermasz NR et al. Microscopic versus endoscopic transsphenoidal surgery in the Leiden cohort treated for Cushing's disease: surgical outcome, mortality, and complications. Orphanet J Rare Dis 2019: 14; 64.
5. Agam MS, Wedemeyer MA, Wrobel B et al. Complications associated with microscopic and endoscopic transsphenoidal pituitary surgery: experience of 1153 consecutive cases treated at a single tertiary care pituitary center. J Neurosurg 2018: DOI: 10.3171/2017.12.JNS172318
6. Stefanidis P, Kyriakopoulos G, Athanasouli F et al. Postoperative complications after endoscope-assisted transsphenoidal surgery for pituitary adenomas: a case series, systematic review, and meta-analysis of the literature. Hormones 2022: 21: 487-99.
7. Fang J, Xie S, Li N et al. Postoperative Complications of Endoscopic Versus Microscopic Transsphenoidal Pituitary Surgery: A Meta-Analysis. J Coll Physicians Surg Pak 2018: 28; 554-9.
8. Ammirati M, Wei L, Ciric I: Short-term outcome of endoscopic versus microscopic pituitary adenoma surgery: a systematic review and meta-analysis. J Neurol Neurosurg Psychiatry 2013: 84; 843-849.