Risk assessment
The Directorate of Health refers in an information letter dated June 2017 to statements that "too much emphasis should not be placed on the actual risk assessment at the expense of other thematic areas in the national guidelines" (8). We do not agree with this, and in our view great emphasis should be attached to the risk assessment, but it should be limited to a short-term perspective. Nor can we see any contradiction between assessing suicide risk and focussing on other topics. On the contrary, it is probable that allowing the patient to talk about her pain, her feelings of hopelessness and her suicidal impulses – key factors in assessing suicide risk – will make it easier for us to identify topics that can help the patient avert the suicide and to regain hope and zest for life.
It is not an objective per se to predict who is likely to take their life in the long term, just as a cardiologist will not aim to predict who is likely to die of heart disease some years after a heart attack. The main purpose of assessing suicide risk is to gain a basis for determining how to save the patient's life and to decide what measures need to be taken to ensure optimal follow-up.
The national guidelines have contributed to drawing greater attention to the suicide prevention work. At the same time, it has become more common to report suicide and attempted suicide to the health supervisory authorities. We have seen examples of the criticisms made by the health supervisory authorities being based at best on questionable reasoning. It is both easy to be wise after the event and to imagine that all suicides among patients undergoing psychiatric treatment can be prevented. Fear of criticism has probably led to a number of repeated and simplistic assessments of suicide risk. The aim may perhaps be more to protect the therapist from criticism than the patient from self-destructive behaviour. It is quite a different experience for the patient to be assessed for suicide risk than to talk to the therapist about her problems.
There are many statistical risk factors for suicide, but they are of limited value in an acute suicide crisis (10). In that situation, it is more important to identify whether the patient has suicidal thoughts and plans for suicide, how concrete those plans are, whether they are present all the time or intermittently, whether the patient is hearing voices telling her what to do, and whether the patient is agitated, has access to means such as weapons or medication, and has no plans for the future (11).
One question of interest here is whether questionnaires are of use for assessing suicide risk. Used alone, they are insufficiently precise because of a low degree of sensitivity and specificity. The United Kingdom's National Institute for Health and Care Excellence (NICE) has recommended that questionnaires should not be used to predict suicide or repetition of self-harming, nor to determine who should be offered treatment or who should be discharged, although they can be of help in structuring a risk assessment (12). Instruments of this kind can indeed be a useful supplement to the clinical assessment, not least if the findings are discussed with the patient. A complete suicide risk assessment must include many elements, one of which can be the use of questionnaires. This is similar to the way in which cardiologists assess the risk of heart attack. Naturally, they will not content themselves with measuring only a single risk factor; ECG measurements, blood pressure, cholesterol level, many other variables and, not least, the patient's own subjective and objective symptoms, will all form part of the assessment.
An issue has been made out of the fact that, if one were to distinguish between individuals with high and low suicide risk, most suicides would be among those in the low-risk group (3, 6). There is nothing surprising about this. The ‛prevention paradox' dictates that when there are few people in a high-risk group, most of those who have a negative outcome will not come from that group. For example, most alcohol-related injuries affect people with medium to low alcohol consumption, and not those with the highest levels of consumption, even if the risk at individual level is greatest among heavy drinkers. In the same way, most individuals who take their own lives will not come from the group with the highest suicide risk.
It is particularly difficult to predict rare events, such as suicide, but that does not mean that we should not try. An example from another area of society may serve to illustrate that point. There are far fewer people who will carry out acts of terrorism than will take their own lives, thus making these events much more difficult to predict (9). Nevertheless, the security services in many countries carry out risk assessments, and there is every indication that they have managed to prevent a number of terrorist acts.
Ekeberg og Hem argumenterer annerledes enn vi gjør i vår kronikk «Ingen kan føresjå sjølvmord» (1, 2), men vi ser likt på begrensningene i skjemabasert selvmordsrisikovurdering. Vi er enige om uheldige konsekvenser av at klinikere er redde for å gjøre feil, i et system der sikringstiltak dekker klinikerens rygg. Fremfor alt ser vi likt på verdien av å snakke med selvmordsnære personer om opplevelsene deres. Når vi kritiserer systematisk bruk av selvmordsrisikovurderinger slik den gjøres mange steder i dag, kan det misforstås som at vi er uinteressert i å avverge selvmord og har gitt opp å hjelpe mennesker i fare. Vår hensikt er nettopp å gi bedre forutsetninger for å snakke om fortvilelse og selvmordstrang, for å finne måter å romme smerten på.
Vi har derfor et annet syn på formålet med samtalen enn Ekeberg og Hem. Hvis en pasient uttaler «kona mi har gått fra meg, så det er ingen vits i å leve lenger», vektlegger de å undersøke selvmordstanker, -planer og tilgang til selvmordsmetoder. En slik tilnærming kan forskyve oppmerksomheten fra utforsking av pasientens opplevelse til en utredning, der pasienten er leverandør av opplysninger for eksperten som vurderer risiko og tiltak. Undersøkelsen kan forsterke opplevelsen av kontrolltap og at en ekspert skal ta over ansvaret for ens eget liv. Vi mener vi heller bør tone ned risikovurderingen og konsentrere oss om den første delen av setningen: Kona har gått fra ham, og det reagerer han følelsesmessig sterkt på. Her er det en mengde temaer som gir innpass til pasientens krise. Samtalen vil utvikle seg svært annerledes enn ved undersøkelse av selvmordsplaner, og kan romme pasientens desperasjon. Hvis smerten blir håndterlig, minsker smerteuttrykk som selvmordstanker og klinikerens behov for å gripe inn med sikringstiltak. Det kan gi en opplevelse av at det nytter å åpne seg, at følelser kan håndteres.
Vi er heller ikke så skråsikre på at vi kan forutsi selvmord på kort sikt. Ekeberg og Hem viser til et eksempel som mangler et alternativ 3: Kvinnen sitter ved tjernet og venter på hjelp. Risikovurderingen er en øyeblikksvurdering. Situasjonen kan endre seg om noen minutter, timer, dager. Det kan skje ting som mobiliserer troen på livet, eller gjør alt enda svartere. Vi makter ikke å få oversikt over alt som foregår i en persons liv. Selvmordsrisikovurderinger identifiserer mange falske positive. Det fører til svært inngripende tiltak overfor mange i håp om å redde noen få. Det er ukjent om kontrolltiltak reduserer forekomsten av selvmord og desto mer alvorlig dersom tiltaket kan ha skadelige virkninger.
Debatten ender ved at vi har for svake prediksjonsmodeller. De blir grove overslag med usikker klinisk nytteverdi. Vi prøver å forutse kompliserte mentale prosesser med alt for enkle modeller. Klinikere må vurdere tiltak, helst sammen med pasienten, men vi kan ikke forutsi selvmord.
Litteratur
1. Ekeberg Ø, Hem E. Kan vi forutse selvmord? Tidsskr Nor Legeforen 2017.DOI:104045/tidsskr170573
2. Aarre TF, Hammer J, Stangeland T. Ingen kan føresjå sjølvmord. Aftenposten 23.5.2017 https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/nE29L/Ingen-kan-foresja-sjolvmord--Aarre_-Hammer-og-Stangeland (12.12.2017)
I kronikken i Tidsskriftet argumenterer vi for at det er mulig å forutsi selvmord på kort sikt. Ved å gi de beste forutsetninger for å snakke om fortvilelse og selvmordstanker, kan og bør man også gjøre en vurdering av selvmordsfare.
Stangeland og medarbeidere bruker som eksempel en pasient som uttaler at «kona mi har gått fra meg, så det er ingen vits i å leve lenger». Vi mener det ville være feil å avslutte samtalen uten å ha vurdert om pasienten er i akutt selvmordsfare. Man bør ikke starte med dette, men gi rom for å høre om pasientens tanker og smerte. I løpet av samtalen bør man spørre hva pasienten mente med at det ikke er noen vits i å leve lenger. Man kan eventuelt gå videre og spørre om pasienten tenker på døden. I så fall, ville pasienten ønske å dø? Og hvis ja, har vedkommende tanker om å ta livet sitt? Hvis pasienten bekrefter dette, bør man kartlegge mulige planer, tilgjengelige midler, og også beskyttende faktorer. Hvis man tidlig i denne prosessen blir trygg på at pasienten ikke er alvorlig selvmordstruet, kan man stoppe med det. Men hvis det kommer frem at pasienten for eksempel har en depressiv psykose med overhengende selvmordsfare, må man iverksette beskyttende tiltak, kanskje med tvang.
Vi kan ikke se at en slik tilnærming skulle forsterke en opplevelse av kontrolltap. Spørsmålet om helsepersonell skal ta over ansvaret for pasientens liv, avhenger av situasjonen. I noen tilfeller må vi intervenere overfor pasienter som befinner seg i en livstruende tilstand, enten det er alvorlig selvmordsfare eller hjertestans.
Noen ganger er risikoen så høy at det bare er tilfeldigheter eller intervensjon som hindrer at pasienten dør. Forfatterne har misforstått vårt eksempel når de skriver at vi mangler et alternativ 3, hvor kvinnen venter på hjelp. Kvinnen var i ferd med å ta livet sitt. Helsepersonellet som vurderte at tilstanden var dødelig, hadde rett, men utfallet ble annerledes som følge av intervensjonen.
Det er riktig at selvmordsrisikovurderinger identifiserer mange falskt positive. Ved dødelige tilstander må vi tolerere dette. Hvis man møter pasienten med ivaretagelse, forståelse og forklaring, mener vi at en potensiell skade er begrenset, og at dette er bedre enn å la pasienter ta livet sitt med begrunnelsen at vi ikke kan foreta noen kvalifisert vurdering av selvmordsfare.
Stangeland og medarbeidere skriver at det er ukjent om kontrolltiltak reduserer forekomsten av selvmord. Vi har flere ganger lagt inn og fulgt opp pasienter som har vært vurdert som akutt suicidale, og som senere har sagt at tiltakene reddet livet deres. Vi har også lagt inn pasienter med samme problemstilling, men som raskt ble skrevet ut, og som tok livet sitt etter kort tid. Både i psykisk helsevern og i somatisk medisin kan vi identifisere dødelige tilstander og forutsi pasienters død. Noen ganger tar vi feil, kanskje fordi vi har overvurdert faren eller som følge av intervensjon eller spontan bedring. Men derfra til å konkludere med at vi ikke kan si noe om det, er å gå til motsatt ytterlighet.