Veien ut gjennom AA
Knowles finner veien ut. Han finner Anonyme Alkoholikere (AA). Knowles historie og forståelse minner meg om et sitat fra romanen The Lost Weekend av Charles R. Jackson (10) (min oversettelse):
Det finnes ingen kur, annet enn å slutte. Bare slutte. Og hvor mange klarer vel det? De vil jo ikke, ser du. Når de føler seg elendige – slik som denne karen her – tror de at de vil slutte, men det gjør de ikke, innerst inne. De makter ikke å innrømme for seg selv at de er alkoholikere, eller at flasken har tatt makten over dem. De innbiller seg at de kan ta det eller la det være – og så tar de det. Hvis de en sjelden gang faktisk slutter, enten av frykt eller en annen drivkraft, går det ikke lenge før de svulmer over av eufori og velvære. De føler seg fri, rene, trygge. Så trygge at de tror de kan begynne igjen – bare én drink, kanskje to – og ja, så er det den samme gamle historien på nytt.
AA-bevegelsen oppstod i USA på 1930-tallet og har hatt stor betydning både for hvordan vi forstår alkoholavhengighet og hvordan vi skal håndtere den (11). Bevegelsen har hjulpet mange mennesker, ofte på en helt grunnleggende måte. Ved å beskrive alkoholavhengighet som en sykdom, bidro den til å frigjøre den enkelte fra et personlig moralsk ansvar for ikke å ha kontroll over sitt alkoholinntak. Totalavholdet som ideal har for mange vært en forutsetning for å kunne leve et fullverdig liv, og erkjennelsen av at man må holde seg helt unna alkohol for ikke «å havne utpå», er en virksom løsning for dem. AA-bevegelsens forståelsesramme av avhengighet har gitt mange en identitet som «alkoholiker i bedring», der skyld og skam reduseres gjennom fellesskap, støtte og empati, og der håpet om helbredelse holdes levende.
I det offentlige hjelpeapparatet samarbeider man i varierende grad med AA, men potensialet for et tettere og mer systematisk samarbeid er trolig større enn det som utnyttes i dag (12). Dette gjelder både innen profesjonell behandling og i kontakten med støttegrupper og frivillige nettverk, uavhengig av om disse er organisert privat eller offentlig.
Men samtidig kan vi nok si at AA-bevegelsens forklaringsmodeller ikke uten videre har tålt tidens tann. Det er riktig og viktig å ha en medisinsk forståelse av alkoholbruk og alkoholavhengighet, men forestillingen om at den som har hatt et alkoholproblem nærmest er «allergisk» mot alkohol – slik at bare én sup uunngåelig fører til sprekk og fullt tilbakefall – blir for enkel. Det finnes ikke noe godt medisinsk rasjonale for å kalle alkohol et allergen. Mange kan dessuten, selv etter å ha hatt en avhengighet, vende tilbake til en mer kontrollert, sosialt orientert drikking. Mange kommer med andre ord ut av avhengighetsforholdet uten å leve som avholdmennesker (13). Og skal jeg være riktig kritisk, vil jeg hevde at mange ikke har søkt behandling for sine alkoholproblemer fordi de ikke kan se for seg et liv i totalavhold. Det beste blir det godes fiende.
De senere årene har det, særlig i USA, blitt framhevet som en ny erkjennelse at redusert drikking kan være et legitimt og meningsfullt behandlingsmål. Dette ble nylig understreket ved at U.S. Food and Drug Administration (FDA) anerkjente redusert alkoholinntak som et valid utfallsmål i behandling av alkoholavhengighet (14). I europeisk sammenheng har en slik forståelse av alkoholproblemer vært til stede relativt lenge, om enn ikke alltid allment akseptert. Vi har i økende grad sett tro på muligheten for en overgang fra ukontrollert, avhengighetspreget drikking til mer kontrollert bruk – noe som står i tydelig kontrast til AA-bevegelsens lære, og som har gitt opphav til betydelige faglige diskusjoner.
Selv om vi i Norge ligger nokså lavt på statistikken, er dette noe vi må merke oss. Vi må bry oss om alkohol. Vi må tenke på hva vi skal gjøre for å redusere bruken, forebygge skader og behandle avhengighet tilpasset den enkeltes mål
Men det er ikke enten eller. Etter mitt syn er det verken nødvendig eller fruktbart å velge mellom disse perspektivene. Alkoholavhengighet er et mangfoldig fenomen, og AA-modellen representerer én av flere mulige forståelser. For noen vil avhengigheten være en altomfattende kraft, slik AA beskriver den, der selv små mengder alkohol utløser tap av kontroll. For dem blir forsøk på kontrollert drikking en evig og umulig balansegang. For andre er denne forståelsen mindre treffende. Det er rimelig å anta at det finnes ulike typer alkoholavhengighet, og at ulike individer vil ha nytte av ulike behandlingsmodeller.