Hva kjennetegner kommuneoverlegene og organiseringen av deres funksjon?

Diskusjon

I denne spørreundersøkelsen blant kommuneoverleger i Norge høsten 2024 fant vi at 85 % var spesialister / i spesialisering i samfunnsmedisin. I 2020 var det til sammenligning 58 %, og det tyder på en kompetansestyrking i kommunene i form av en økende andel med samfunnsmedisinsk spesialisering (12). Samfunnsmedisinsk kompetanse var relativt jevnt fordelt med hensyn til kommunestørrelse, men 36 av 43 kommuneoverleger uten slik kompetanse jobbet i kommuner med < 10 000 innbyggere. Et betydelig antall respondenter krysset av for flere spesialiseringer, noe som også støtter oppunder at det er høy formell kompetanse blant norske kommuneoverleger.

Blant respondentene var 55 % kvinner, og profilen var relativt ung, med over halvparten under 50 år. I gjennomsnitt hadde de ni års erfaring, og erfaringen var i stor grad fra nåværende stilling. Dette indikerer kontinuitet og at mange hadde erfaring fra samarbeid med kommuneledelsen under koronapandemien. Tidligere studier tyder på at det er positivt for kommuneoverlegers involvering i beslutningsprosesser (5, 18).

Til tross for anbefalinger fra KS og Legeforeningen (13) om at kommuneoverlegefunksjonen bør innebære minst 50 % stilling, fant vi at 1 av 5 kommuneoverleger var ansatt i lavere stilling. Over 60 % av kommuneoverlegene hadde én eller flere tilleggsstillinger, noe som kan gå på bekostning av samfunnsmedisinske oppgaver (5). Interkommunalt samarbeid om kommuneoverlegefunksjonen kan redusere antallet stillinger med lav stillingsprosent og er foreslått for å styrke kapasitet, kontinuitet og fagmiljø (8, 16). Selv om 37 % svarte at de hadde samarbeid mellom kommuner om enkelte samfunnsmedisinske oppgaver, var det relativt få kommuneoverleger (12 %) med ansvar for flere kommuner.

Organisatorisk plassering kan ha betydning for kommuneoverlegenes involvering i beslutningsprosesser (5, 6, 8, 9, 13). Våre funn viste variasjon i kommuneoverlegens vertikale plassering (organisatorisk nivå), men relativt liten variasjon i horisontal plassering – 74 % på nivå 2/3 var i sektor for helse. Tidligere studier har vist at kommuneoverleger opplevde det utfordrende å bli involvert utenfor helse- og omsorgsektoren (9, 10). Man kan argumentere for at kommuneoverleger plassert over den kommunale sektorinndelingen har større mulighet for å ivareta tverrsektorielt arbeid gjennom bedre tilgang til kommunal ledelse og arenaer hvor sentrale beslutninger tas.

Etter pandemien er det vanskelig å se for seg en ny krise som ikke direkte eller indirekte involverer helse og samfunnsmedisin. Sett i lys av dette, de lovpålagte oppgavene (8) og innsatsen under pandemien generelt og i kriseledelsen spesielt (2–5,13), var det for oss overraskende at 21 % av kommuneoverlegene i undersøkelsen ikke hadde fast plass i kommunens kriseledelse. Og 57 % hadde ikke vara eller stedfortreder. Dette kan indikere en liten nedgang fra koronapandemien, hvor 51 % av kommunene hadde utpekt vara for funksjonen (12).

Vi talte opp 439 kommuneoverleger i Norge, og oppnådde en svarprosent på 68 %. Det indikerer at funnene er representative og generaliserbare.

En svakhet var at kun halvparten av kommuner med < 5 000 innbyggere var representert i undersøkelsen. Med det utgangspunktet kan vi i undersøkelsen ha overestimert samfunnsmedisinsk kompetanse, stillingsprosent, om man har fast plass i kriseledelsen og om man har kollega og vara/stedfortreder.

Denne nasjonale spørreundersøkelsen om kommuneoverlegens ansettelsesforhold og organiseringen av funksjonen danner et oppdatert, kvantitativt grunnlag for å evaluere i hvilken grad ny veileder for kommunalt samfunnsmedisinsk arbeid kan bidra til økt samfunnsmedisinsk kapasitet, kompetanse og kontinuitet både under normale forhold og i krise- og beredskapssituasjoner (8).

Å styrke evnen til å stå i en krise over tid ble et kjent refreng under pandemien, og det kan ha betydning for den kommunale beredskapen. I videre forskning bør man undersøke hvordan variasjon i organisatorisk plassering påvirker kommuneoverlegerollen og hva dette har å si for tverrsektorielt arbeid om lovpålagte oppgaver. Ettersom tre av fem kommuneoverleger hadde tilleggsstilling, vil det også være interessant å undersøke hvordan det å ha flere jobber påvirker arbeidet som kommuneoverlege. Sett i lys av myndighetenes anbefalinger bør man videre undersøke hvordan interkommunalt samarbeid om kommuneoverlegefunksjonen fungerer i praksis.