Effekt og sikkerhet
Enkelte studier, som blant annet diskutert i en tidligere artikkel i Tidsskriftet (1), vektlegger positive brukeropplevelser og fremhever betydningen av relativt kortsiktige resultater. Men det er viktig å erkjenne at hormonblokkerende behandling i tillegg til den etterfølgende behandling med eksogene kjønnshormoner (som flesteparten av de som får hormonblokkere ender opp med å få (5, 6)), fortsatt må betraktes som eksperimentell. Det foreligger fortsatt utilstrekkelig klinisk evidens for varige helsegevinster, både empirisk (7, 8) og etter systematisk vurdering av studiekvalitet (9, 10). Eksisterende studier er ofte preget av metodiske utfordringer som stor variasjon i studiedesign, lav vitenskapelig kvalitet som følge av betydelig frafall, relativt kort oppfølging, heterogen studiepopulasjon og utilstrekkelig utvalgsstørrelse for å trekke sikre konklusjoner (7–10).
Videre kan hormonmodulerende behandling medføre alvorlige bivirkninger som infertilitet (11, 12), irreversible skader på kjønnsorganer (13, 14), osteoporose (15), dyslipidemi, forhøyet hematokrit samt risiko for kardiovaskulære komplikasjoner (tromboser, infarkt og plutselig død) (16–19). Pasienter som senere gjennomgår kirurgiske inngrep, vil i tillegg være utsatt for komplikasjoner som infeksjoner, blødninger, sårhelingsproblemer og kirurgiske bivirkninger som arrvevskontrakturer, fisteldannelse, nekroser, urininkontinens og vannlatingsproblemer med tilhørende psykososiale konsekvenser og kroniske smerter (20–23). Kirurgisk fjerning av medfødte kjønnsorganer resulterer dessuten som hovedregel i permanent sterilitet (24).
Selv om kjønnsinkongruens i dag ikke klassifiseres som en psykisk lidelse, viser erfaring og forskning at mange av disse barna og ungdommene samtidig sliter med psykiske helseplager, og en viktig bekymring er høy forekomst av psykiatrisk komorbiditet (25, 26). Dette blir ikke alltid grundig vurdert før irreversible behandlingstiltak iverksettes. I enkelte tilfeller kan det bidra til en forverring av den samlede helsesituasjonen, noe flere av oss har møtt eksempler på.
Det er få langtidsstudier innen feltet. I en velkjent svensk studie der man fulgte 324 voksne i inntil 30 år (gjennomsnitt 10 år) etter gjennomgått medisinsk og kirurgisk kjønnsskifte, fant man fremdeles betydelig forhøyede selvmordsrater i etterkant av gjennomgått kjønnsskifte (27). Totalraten var 19 ganger høyere enn hos jevnaldrende kontrollpersoner og 40 ganger høyere for personer som hadde gjennomgått en overgang fra kvinne til mann.
En senere svensk registerstudie (28) ga støtte til at kirurgisk, men ikke hormonell behandling, bedret psykisk helse hos personer med kjønnsinkongruens. Etter faglig kritikk ble det på initiativ fra sjefredaktøren i tidsskriftet som publiserte studien, American Journal of Psychiatry, gjennomført en ny uavhengig statistisk gjennomgang (29). Denne tilbakeviste hovedkonklusjonen. I en påfølgende reanalyse sammenlignet forfatterne to like store grupper med kjønnsinkongruens – én som hadde gjennomgått kirurgi og én som ikke hadde det (30). Det ble ikke funnet signifikante forskjeller i psykisk helse på lang sikt, og samlet sett ga ikke funnene støtte for at «kjønnsbekreftende» behandling har dokumentert positiv langtidseffekt på psykisk helse.