Flere akser gir rom for flere dimensjoner
Psykiatriske diagnoser skiller seg vesentlig fra de fleste diagnoser i somatisk medisin. Det amerikanske National Institute of Mental Health har anerkjent behovet for et alternativ til dagens diagnosesystem (1). De arbeider primært mot et biologisk perspektiv på psykiatriske tilstander hos voksne, med mål om å fremme persontilpasset medisin, samtidig som de åpner for å inkludere psykososiale faktorer. Forskning har også vist at diagnosene slik de er i dag mangler validitet, men likevel har en nytteverdi (2).
Hos barn forstås psykiske lidelser som dimensjoner av fungering snarere enn faste kategorier, og skiller seg på den måten fra den biomedisinske modellen (3, 4). Derfor er det behov for en oppdatert biopsykososial modell, der utløsende og opprettholdende faktorer er av psykososial karakter (5). Hjernen og immunsystemets plastisitet hos barn gjør dem særlig mottakelige for miljøfaktorer i samspill med biologiske predisposisjoner.
Unnlater vi å kombinere ekspertise om sårbarhetsfaktorer, som genetikk, hjerneskader og miljømessige prosesser, står vi i fare for å svikte pasientene. Vi risikerer å overse viktige faktorer som omsorgssituasjon og skoledynamikk. For å forstå og behandle psykiske lidelser bedre, må vi flytte fokuset fra psykiatriske diagnoser til utviklingspsykopatologi og de prosessene som bidrar til å utvikle og opprettholde symptomer – barnets lidelsestrykk. Dette gjør det mulig å rette oppmerksomheten mot de underliggende generative prosessene, slik at forskningen kan drive fagfeltet videre.
Den endelige utformingen av diagnoseklassifiseringen i barne- og ungdomspsykiatrien bør inkludere en variant av en akse som i voksenpsykiatrien omhandler personlighet – ikke som en forstyrrelsesdiagnose, men som dimensjoner av personlighet hos både barn og foreldre. Jeg mener at barnets personlighet blir en sentral faktor i et oppdatert paradigme, fordi den gir innsikt i barnets tilknytningsstrategier, traumeerfaringer og medfødte sårbarhetsfaktorer (6).
Barne- og ungdomspsykiatrien bør bevege seg bort fra tanken om at noe er feil hos barnet, altså en underskuddsbasert biomedisinsk sykdomsmodell. Vi har nå muligheten til å legge grunnlaget for en velfungerende biopsykososial modell. ICD-11 bør inneholde minst seks akser, slik nestor i barne- og ungdomspsykiatrien sir Michael Rutter også har anbefalt (7). Dette vil bidra til at både politikere og samfunnet slutter å forherlige diagnoser og i stedet tar større ansvar for å sikre trygge oppvekstsvilkår.