Det er ikke umiddelbart intuitivt at et 6-aksesystem skulle være et av våre smarteste verktøy (1, 2). For oss med medisinsk utdanning, der deduktiv metode og hypotesetesting står sentralt, kan de ulike aksene i begynnelsen oppleves både forvirrende og lite relevante. For min egen del tok det flere år før jeg virkelig forsto hvor verdifullt dette systemet er – både for å sikre riktig behandling, og for å gjøre utredningen mer effektiv og målrettet.
Et sentralt problem er hvordan vi introduseres for systemet. I utdanning og praksis starter vi ofte med Akse 1, som egentlig skal være en konklusjon – ikke startpunktet. Mange av de øvrige aksene blir først vurdert i forbindelse med epikrise, og mister dermed sin funksjon som informasjonsgrunnlag og verktøy for prioritering.
Dersom man i stedet begynner med Akse 6, får man raskt en fornemmelse av alvorlighetsgrad og akuttbehov. Akse 6 fungerer nærmest som en baselinevurdering av det totale bildet og gir nyttige løypemeldinger underveis. Når den oppdateres systematisk, kan den fungere som en slags triage, som hjelper oss å prioritere de barna som utvikler seg raskest i negativ retning.
Akse 5 bør komme deretter. Denne krever verken helsefaglig utdanning eller dyptgående kartlegging. Spørsmålet er enkelt: Finnes det pågående eller tidligere psykososiale belastninger som kan reduseres eller avhjelpes? Hvis ja, bør dette adresseres før videre diagnostisk arbeid. Forskning, som ACE-studien (3, 4), viser tydelig en dose-respons-sammenheng mellom belastninger og psykisk helse. På Barneposten har vi sett en nesten lineær sammenheng mellom antall belastninger på Akse 5 og mistanke om alvorlig psykopatologi – selv når dette ikke var den endelige diagnosen. Dette er et sterkt argument for å bevare Akse 5.
Akse 4 handler om somatikk, og alle somatiske diagnoser vil ha påvirkning på psyken – og bør inngå i vurderingsgrunnlaget, ikke brukes for å svekke gyldigheten av en psykiatrisk hypotese.
Akse 3 gir et nødvendig rammeverk for å forstå atferdssymptomer og tolke sjekklister og diagnostiske intervjuer. Vi må bruke «kognitive briller» og være bevisst på barnets utviklingsnivå – noen ganger må vi mentalt forestille oss et yngre barn for å forstå det som skjer foran oss.
Akse 2 dekker spesifikke lærevansker, og her ønsker jeg å trekke frem motorikk spesielt. Dette er ofte underbelyst i BUP-feltet, men motorisk utvikling er avgjørende for barns sosiale og emosjonelle utvikling. Barn som er klossete uten å ha en nevrologisk diagnose som CP, opplever ofte store utfordringer – og blir ikke sjelden utredet med spørsmål om autisme, selv når de har god mentaliseringsevne.
Når man bygger opp vurderingen fra Akse 6 til 2, blir Akse 1 langt lettere og tryggere å sette. Man får et helhetlig og nyansert bilde som både reduserer behovet for omfattende «diagnosesløyfer» og gir bedre grunnlag for differensialdiagnostiske vurderinger.
Jeg støtter helhjertet videreføring av 6-aksesystemet i ICD-11. Etter ti års erfaring som spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Barnepsykiatrisk sengepost i Bergen, er det for meg klart at dette systemet er uvurderlig – både for kvaliteten i det kliniske arbeidet og for barnas beste.
Flott kommentar til et nesten eksistensielt viktig tema
Det er ikke umiddelbart intuitivt at et 6-aksesystem skulle være et av våre smarteste verktøy (1, 2). For oss med medisinsk utdanning, der deduktiv metode og hypotesetesting står sentralt, kan de ulike aksene i begynnelsen oppleves både forvirrende og lite relevante. For min egen del tok det flere år før jeg virkelig forsto hvor verdifullt dette systemet er – både for å sikre riktig behandling, og for å gjøre utredningen mer effektiv og målrettet.
Et sentralt problem er hvordan vi introduseres for systemet. I utdanning og praksis starter vi ofte med Akse 1, som egentlig skal være en konklusjon – ikke startpunktet. Mange av de øvrige aksene blir først vurdert i forbindelse med epikrise, og mister dermed sin funksjon som informasjonsgrunnlag og verktøy for prioritering.
Dersom man i stedet begynner med Akse 6, får man raskt en fornemmelse av alvorlighetsgrad og akuttbehov. Akse 6 fungerer nærmest som en baselinevurdering av det totale bildet og gir nyttige løypemeldinger underveis. Når den oppdateres systematisk, kan den fungere som en slags triage, som hjelper oss å prioritere de barna som utvikler seg raskest i negativ retning.
Akse 5 bør komme deretter. Denne krever verken helsefaglig utdanning eller dyptgående kartlegging. Spørsmålet er enkelt: Finnes det pågående eller tidligere psykososiale belastninger som kan reduseres eller avhjelpes? Hvis ja, bør dette adresseres før videre diagnostisk arbeid. Forskning, som ACE-studien (3, 4), viser tydelig en dose-respons-sammenheng mellom belastninger og psykisk helse. På Barneposten har vi sett en nesten lineær sammenheng mellom antall belastninger på Akse 5 og mistanke om alvorlig psykopatologi – selv når dette ikke var den endelige diagnosen. Dette er et sterkt argument for å bevare Akse 5.
Akse 4 handler om somatikk, og alle somatiske diagnoser vil ha påvirkning på psyken – og bør inngå i vurderingsgrunnlaget, ikke brukes for å svekke gyldigheten av en psykiatrisk hypotese.
Akse 3 gir et nødvendig rammeverk for å forstå atferdssymptomer og tolke sjekklister og diagnostiske intervjuer. Vi må bruke «kognitive briller» og være bevisst på barnets utviklingsnivå – noen ganger må vi mentalt forestille oss et yngre barn for å forstå det som skjer foran oss.
Akse 2 dekker spesifikke lærevansker, og her ønsker jeg å trekke frem motorikk spesielt. Dette er ofte underbelyst i BUP-feltet, men motorisk utvikling er avgjørende for barns sosiale og emosjonelle utvikling. Barn som er klossete uten å ha en nevrologisk diagnose som CP, opplever ofte store utfordringer – og blir ikke sjelden utredet med spørsmål om autisme, selv når de har god mentaliseringsevne.
Når man bygger opp vurderingen fra Akse 6 til 2, blir Akse 1 langt lettere og tryggere å sette. Man får et helhetlig og nyansert bilde som både reduserer behovet for omfattende «diagnosesløyfer» og gir bedre grunnlag for differensialdiagnostiske vurderinger.
Jeg støtter helhjertet videreføring av 6-aksesystemet i ICD-11. Etter ti års erfaring som spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Barnepsykiatrisk sengepost i Bergen, er det for meg klart at dette systemet er uvurderlig – både for kvaliteten i det kliniske arbeidet og for barnas beste.
Litteratur:
1) Helsedirektoratet. Multiaksial klassifikasjon i psykisk helsevern for barn og unge (PHBU). https://www.helsedirektoratet.no/digitalisering-og-e-helse/helsefaglige-kodeverk/phbu Lest 11.4.2025.
2) Helsedirektoratet. Multiaksial klassifikasjon i psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) - veiledning til koding. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/multiaksial-klassifikasjon-i-psykisk-helsevern-for-barn-og-unge-phbu-veiledning-til-koding Lest 11.4.2025.
3) Feletti VJ, Anda RF, Nordenberg D et al. Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. Am J Prev Med 1998;14: 245-58. doi: 10.1016/s0749-3797(98)00017-8.
4) CDC, U.S. Centers for disease control and prevention. About the CDC-Kaiser ACE Study. https://www.cdc.gov/violenceprevention/aces/about.html Lest 11.4.2025.