Fra «skiløbing» til drikkebelte
For oss som anser skiløping som et uovertruffent og bredspektret profylaktikum og terapeutikum og som uten problemer velger bort vinglass med drikkebelte, var det noe skuffende å registrere at det med årene var blitt mindre «skiløbing» og mer «kameratskab» i klubben (les: rølpete festing). I hvert fall var det tilfellet i vår studietid (1965–1971).
Det var noe skuffende å registrere at det med årene var blitt mindre 'skiløbing' og mer 'kameratskab' i klubben (les: rølpete festing)
Opprinnelig var dette en klubb bare for menn. I 1973 tok man til vettet og åpnet også for kvinnelige medlemmer. Medlemskapet er livsvarig, og etter endte studier heves statusen til Gamlekar. For å bli fullverdig medlem måtte alle gjennom en halvt års prøveperiode som pygmé. Ved faste arrangementer, som Pygmusaften, Torskeaften eller Juleblot, var pygmeene faste servitører. Da måtte de stille opp, bare eget dødsfall var gyldig fraværsgrunn. Det hendte pygmeene ble utnyttet på det groveste. Selv husker jeg et medlem som ei kald vinternatt vekket en pygmé for å få ham til å varme dosetet for seg.
Størst inntrykk gjorde likevel det årlige hopprennet i Seterkollen. Denne sagnomsuste hoppbakken hadde et naturlig ovarenn og et særdeles bratt og smalt unnarenn. Banneret under hoppet med påskriften Memento mori var ment å minne hopperne om livets forgjengelighet. Som ledd i 100-årsmarkeringen for unionsoppløsningen fra Sverige ble et nytt hopp innviet i 2005.
Kom man skjevt ut fra hoppet, noe som ikke var uvanlig, ble man vitne til ufrivillig kvisting av ungskog. Bare de færreste turte å sette utfor uten først å ha inntatt et angstdempende middel. Slikt var å finne under hoppet i form av ei bøtte med øse. Bøtta inneholdt Fjellbekk, klubbens egenkomponerte drikk som besto av Simpsons appelsinsaft blandet med sprit (ev. vice versa). Drikken ble også kalt Rett i toppen. Enkelte særlig engstelige hoppere overdoserte i en grad som gjorde at de falt allerede i ovarennet. Andre falt på hoppkanten, fikk et ublidt møte med kulen og lot seg skli nedover unnarennet til den beryktede dolpa. Denne overgangen, også kalt undergangen, utgjorde en tilnærmet spiss vinkel. De fleste hopperne ble her gjenfunnet mer eller mindre livløse. Vi minnes mang en ungfrue som kom ilende ned til dolpa og fryktet hun var blitt enke.
Drikken kalles også Rett i toppen. Enkelte særlig engstelige hoppere overdoserer i en grad som gjør at de faller allerede i ovarennet
Annen omgang forløp omtrent som den første, men med færre og mer hypotone deltagere. Bare de med dødstrang tok toppfart. Et stående hopp etter å ha seilt over hoppet i lusefart ble ansett som den største skam.