Subjektivitet som betingelse ved kvalitativ analyse
Kvalitative forskningsmetoder innebærer systematisk utvikling, organisering og tolkning av tekst fra samtale eller observasjon til analyse av mening og erfaring, slik det oppleves av mennesker i sin naturlige, sosiale kontekst (4, 5). Subjektivitet defineres på forskjellige måter i ulike fagområder. I kvalitative studier søker vi subjektivitet som et menneskelig særtrekk gjennom deltakernes unike uttrykk for erfaringer, opplevelser og vurderinger, samt forskerens unike tolkninger, forståelser og formidling (6).
Dette betyr ikke at alt er relativt og flytende i en kvalitativ studie. Refleksivitet er en metodisk motvekt til tilfeldige eller forhåndsbestemte slutninger, ved at forskeren erkjenner og drøfter gjensidige påvirkninger mellom seg selv, den eller det som utforskes og konteksten for kunnskapsutvikling (4, 5, 6). Å identifisere og formidle det spesifikke, personlige tolkningsgrunnlaget for analysen er nødvendig for intersubjektivitet, med deling og drøfting av de individuelle sporene som forskeren har fulgt i alle ledd av forskningsprosessen. Dette er særlig betydningsfullt i allmennmedisinsk og annen klinisk forskning. Med innsikt i egen rolle kan forskerens subjektivitet faktisk bidra til å disiplinere det subjektive.
Analysen bygger bro mellom problemstilling, empiriske data og resultater. Resultatene utvikles gjennom aktive tolkninger, der forskeren selv er verktøy, ikke som noe som ligger klart i empiriske data og venter på å bli avdekket (6). Subjektivitet kan representere en særegen analytisk kreativitet, spesielt egnet for utforskning av menneskelige og sosiale fenomener, som uforutsigbarhet, nonlinearitet og samhandling, slik vi ofte ser i klinisk praksis. Kvalitativ analyse er induktiv og fortolkende, der det enkeltstående åpner for forståelse av fenomener med større overførbarhet. Det motsatte er deduktive analysestrategier basert på forhåndsbestemte kategorier, testing av hypoteser og generalisering på gruppenivå.