Innføring av ultralyd i allmennpraksis har møtt protester fra spesialisthelsetjenesten, men kan avlaste en presset helsetjeneste.
Illustrasjonsfoto: iStock
Ultralyd er et viktig hjelpemiddel i medisinsk diagnostikk og behandling, og norske allmennleger har brukt ultralyd siden 1980-tallet (1, 2) . Ultralydteknologien har utviklet seg med stormskritt, og i dag har vi håndholdte apparater der de nyeste modellene bruker kunstig intelligens for å veilede brukeren. Dette har vist seg å heve kvaliteten på undersøkelsen betydelig (3) .
Pasientnær ultralyd (point-of-care ultrasound, POCUS ) er bruk av ultralyd der pasienten befinner seg. Formålet er å bedre diagnostikk, sikre kvaliteten på prosedyrer og å screene for enkelte tilstander. Allmennleger møter på alle sykdommer, infeksjoner og skader. I en allmennmedisinsk konsultasjon vil pasientnær ultralyd kunne brukes til oppfølging av gravide, til å bekrefte eller avkrefte gallestein, abscess eller fremmedlegeme, samt til diagnostikk og oppfølging av aortaaneurisme.
En studie med danske allmennleger viste at ultralyddiagnostikk inngikk i 8 % av konsultasjonene (4) . Ulike organsystemer ble undersøkt, med muskel- og skjelettsystemet, kvinnelige forplantningsorganer og urinveier som de hyppigst undersøkte. Median tidsbruk var fem minutter. Legene rapporterte en bedring i diagnostisk sikkerhet i ni av ti tilfeller, og en halvering av henvisninger til spesialisthelsetjenesten.
For en klinisk ferdighet i et så omfattende fagfelt som allmennmedisin, er det nærliggende å tro at fastleger ofte er usikre på ultralydfunnene sine
Bruk av ultralyd i norsk allmennpraksis øker. I en studie om bruk av ultralyd på fastlegekontor fant vi at fire av ti fastleger i 2016 tok takst for bruk av ultralyd (5) . Tilgjengeligheten og bruk på legevakt var lavere, med tilgjengelig ultralydapparat ved 23 % av legevaktene i 2015 (6) . En utfordring er at tre av fire fastleger takster for bruk av ultralyd ti eller færre ganger årlig (5) . For en klinisk ferdighet i et så omfattende fagfelt som allmennmedisin, er det nærliggende å tro at fastleger ofte er usikre på ultralydfunnene sine. I en nylig publisert fokusgruppestudie om diagnostisk usikkerhet ved bruk av ultralyd på fastlegekontoret, sa legene at usikkerhet ved bruk av ultralyd ikke opplevdes som annerledes enn annen usikkerhet i allmennpraksis (7) . Legene beskrev usikkerhet som en del av allmennmedisinens natur. I en tid med en pågående fastlegekrise, er det gledelig at flere også rapporterte at bruk av ultralyd var gøy og at det hadde fornyet interessen for faget.
Det kan være god bærekraft i bruk av ultralyd i allmennpraksis. Allerede i 1989 skrev Eggebø og Dalaker at vurderinger av placentas lokalisasjon i uke 16–19 og av tilvekst (biparietal og midtre abdominal diameter) i uke 33, sparte gravide for en 520 km lang reise til Tromsø når dette kunne avklares på kommunelegekontoret i Skjervøy (2) . Vurderingene kan gjøres med enkel trening og et håndholdt apparat fra uke 7 i svangerskapet (8) .
Ultralyd er inkludert i den medisinske grunnutdanningen, men spesialistutdanningen i allmennmedisin har ikke tatt hensyn til dette eller til utviklingen av klinisk praksis de siste tiårene
Ultralyd er inkludert i den medisinske grunnutdanningen, men spesialistutdanningen i allmennmedisin har ikke tatt hensyn til dette eller til utviklingen av klinisk praksis de siste tiårene. Det kan være en trøst at René Laënnec også møtte motstand da han introduserte stetoskopet. En viktig grunn til at bruk av ultralyd fortsatt ikke inngår i spesialistutdanningen i allmennpraksis, er at det ikke finnes en læreplan for allmennmedisinsk ultralyd. Det er heller ingen konsensus i fagmiljøet om hva allmennmedisinsk ultralyd skal være, og det er fortsatt begrenset kunnskap om nytten.
Vi trenger derfor forskningsbasert kunnskap om hvilke undersøkelser allmennleger må, bør og kan gjøre, herunder helseøkonomiske analyser og avklaring av hvilken opplæring som trengs. Når dette er på plass, kan fastlegene bedre jobbe med the shades of grey og ikke drive hokuspokus.