Myklestul og Skonnord (1) gir en betimelig og opplysende kommentar til diskusjonen om pasientnær ultralyd bør inngå i spesialistutdannelsen i allmenmedisin. Jeg stusser imidlertid både over tittel og avslutningskommentar. Tittelen «Ultralyd i allmennpraksis - nyttig eller hokus pokus», antyder at det er uklart om legen gjør noe nyttig eller underholder (seg selv?) med tryllekunster. Om man leser det slik, blir man styrket i sin fortolkning også i avslutningskommentaren: «Når dette er på plass, kan fastlegene bedre jobbe med the shades of grey og ikke drive hokuspokus». For dem som misliker at allmennleger skal bruke ultralyd i diagnostikk og behandling er dette nyttige kjepper å stikke i fagutviklingshjulene.
Kunnskapsgrunnlaget med tanke på nytten av pasientnær ultralyd har etter hvert blitt ganske omfattende. Blant annet gjennomgikk Sørensen og Hunskår i 2019 (2) hvilke tilstander og situasjoner i uselektert praksis det kan ha en plass. Helfo og Legeforeningen innså allerede i 2008 at ultralydundersøkelse ved allmennlege burde honoreres (3). Taksten har etterhvert fått et omfattende indikasjonsområde. Indikasjonene som er valgt bygger på løpende nyttevurderinger og kunnskapsgrunnlag. Undervisningen som tilbys i dag dreier seg i stor grad om å trene på disse indikasjonene. Så nei Mykelstul og Skonnord, vi behøver ikke vente med å innføre ferdighetskrav i ultralyd i allmennmedisin. Det foreligger allerede en læreplan i indikasjonsområdene for takst 108. Og ja, hokuspokus! ultralyd er magisk.
Litteratur:
1. Myklestul HC, Skonnord T. Ultralyd i allmennpraksis – nyttig eller hokuspokus? Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145: doi: 10.4045/tidsskr.24.0601
2. Sørensen B, Hunskår S. Point-of-care ultrasound in primary care: a systematic review of generalist performed point-of-care ultrasound in unselected populations. The Ultrasound Journal 2019; 11: 1-31.
3. Den norske legeforening. Takst 108a og b. Normaltariffheftet 2008-2009. Oslo: Den norske legeforening, 2008.
Ja, ultralyd er magisk!
Myklestul og Skonnord (1) gir en betimelig og opplysende kommentar til diskusjonen om pasientnær ultralyd bør inngå i spesialistutdannelsen i allmenmedisin. Jeg stusser imidlertid både over tittel og avslutningskommentar. Tittelen «Ultralyd i allmennpraksis - nyttig eller hokus pokus», antyder at det er uklart om legen gjør noe nyttig eller underholder (seg selv?) med tryllekunster. Om man leser det slik, blir man styrket i sin fortolkning også i avslutningskommentaren: «Når dette er på plass, kan fastlegene bedre jobbe med the shades of grey og ikke drive hokuspokus». For dem som misliker at allmennleger skal bruke ultralyd i diagnostikk og behandling er dette nyttige kjepper å stikke i fagutviklingshjulene.
Kunnskapsgrunnlaget med tanke på nytten av pasientnær ultralyd har etter hvert blitt ganske omfattende. Blant annet gjennomgikk Sørensen og Hunskår i 2019 (2) hvilke tilstander og situasjoner i uselektert praksis det kan ha en plass. Helfo og Legeforeningen innså allerede i 2008 at ultralydundersøkelse ved allmennlege burde honoreres (3). Taksten har etterhvert fått et omfattende indikasjonsområde. Indikasjonene som er valgt bygger på løpende nyttevurderinger og kunnskapsgrunnlag. Undervisningen som tilbys i dag dreier seg i stor grad om å trene på disse indikasjonene. Så nei Mykelstul og Skonnord, vi behøver ikke vente med å innføre ferdighetskrav i ultralyd i allmennmedisin. Det foreligger allerede en læreplan i indikasjonsområdene for takst 108. Og ja, hokuspokus! ultralyd er magisk.
Litteratur:
1. Myklestul HC, Skonnord T. Ultralyd i allmennpraksis – nyttig eller hokuspokus? Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145: doi: 10.4045/tidsskr.24.0601
2. Sørensen B, Hunskår S. Point-of-care ultrasound in primary care: a systematic review of generalist performed point-of-care ultrasound in unselected populations. The Ultrasound Journal 2019; 11: 1-31.
3. Den norske legeforening. Takst 108a og b. Normaltariffheftet 2008-2009. Oslo: Den norske legeforening, 2008.