Anbefalte tiltak for bærekraftig undervisning
Så hva skal vi gjøre? Det er vårt ansvar å sikre at undervisningen vi tilbyr i våre egne institusjoner sikrer den grunnkompetansen fremtidige norske leger må ha. Medisinstudenter bør derfor bli kjent med den koloniale arven, hvordan det fortsatt preger vår nåtid og hvordan de som skal jobbe i lav- og mellominntektsland skal forholde seg til dette. Målet må være å skape refleksjon over egne privilegier, forståelse for urettferdigheten som ligger til grunn for ulikhet, men også opplevelsen av gjensidig læring.
Hvis man ønsker å tilby medisinstudenter utdanningsreiser til lav- og mellominntektsland, har avsenderlandet et stort ansvar for å sikre at slike avtaler bygger på gjensidighet og likeverdig partnerskap. Vertslandet bør også være med i eksplisitte diskusjoner om hva gjensidighet og likeverdighet innebærer i slike partnerskap. Et bærekraftig samarbeid reduserer faren for utnyttelse og klinisk turisme. Det gir rom for gjensidig nytteverdi for begge parter, og ikke bare til fordel for de norske studentene som reiser ut (2, 8, 23).
Under foreslår vi flere tiltak for norske medisinske fakulteter som ønsker å tilby medisinstudenter utdanningsreiser til lav- og mellominntektsland:
Avsenderlandet bør i samarbeid med vertslandet tilby kurs forut for reisen hvor studentene blir kjent med den koloniale arven, med sine forutinntatte holdninger, får økt kunnskap om kulturen og historien i landet de skal til, samt blir kjent med forskning og innovative tilnærminger og praksiser som blir produsert der (9, 11, 13, 23). Kurset bør også inneholde informasjon om helsesystemet lokalt og konteksten helsetjenesten drives innenfor (blant annet sosioøkonomiske rammer) (24, 25).
Veiledning og supervisjon bør gi rom for refleksjon rundt etiske dilemmaer som kan oppstå i dialog med lokale krefter. Studentene må støttes i deres utvikling av interkulturell kompetanse, kommunikasjonsferdigheter og utøvelse av respekt for andre kulturer og deres måte å praktisere medisin på (4, 16, 25).
Samarbeid om utdanningsreiser til lav- og mellominntektsland bør skje på bakgrunn av etablerte og likeverdige avtaler (15, 18, 21–23, 26). Avtalene kan med fordel bygges på allerede etablerte forskningsrelasjoner. Slik sikrer man seg at studentene opplever likeverdige relasjoner i vertsinstitusjonen og opplever at de kan lære av aktivitetene der.
Vertsinstitusjonen må tilføres midler for å frikjøpe lokalt personell til undervisning og oversettelseshjelp for å unngå situasjoner der studenter er til skade for lokalt helsepersonell og pasienter. Kurset og hospiteringen bør holdes på et nivå som samsvarer med studentenes nivå i studiet (23). Klinisk eksponering bør bare tilbys hvis det legges opp til utveksling etter at studentene har tilegnet seg tilstrekkelig klinisk kunnskap. Da kan også vertsinstitusjonene ha utbytte av dette og få dekket egne behov parallelt med undervisningen. Studenter fra vertskapsinstitusjonen bør også kunne besøke våre institusjoner, så utvekslingen blir gjensidig (7, 8, 26, 27).
Klinisk eksponering bør bare tilbys hvis det legges opp til utveksling etter at studentene har tilegnet seg tilstrekkelig klinisk kunnskap
Under disse forutsetningene bør utdanningsinstitusjoner tilby utdanningsreiser til utlandet. Slik kan man sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning, redusere ulikhet i og mellom land og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling i tråd med Agenda 2030 (28).