Hvem kan behandle?
Ifølge alternativ behandlingsloven § 7 kan behandling av alvorlige sykdommer kun utføres av helsepersonell. Dette inkluderer både somatiske og psykiske sykdommer og lidelser (1). Forarbeidene til loven fremhever at helserelatert behandling omfatter forebygging, lindring og kurativ behandling (2). Dette skiller seg fra tjenester som er rettet mot velvære, treningsveiledning eller kostholdsråd uten medisinsk tilnærming.
Vurderingen av hva som er alvorlig sykdom, foretas basert på det enkelte tilfellet. Faktorer som sykdommens behandlingskompleksitet, nødvendige medisinske kunnskaper og om den medfører funksjonsnedsettelse, invaliditet eller tap av kroppsfunksjoner, spiller inn. Videre må det tas hensyn til behandlingsmuligheter og prognose uten behandling. Sykdommer som krever høyspesialisert kompetanse, blir oftere klassifisert som alvorlige.
Fedme grad 2 og 3 er definert som BMI på 35 kg/m2 eller mer (3). Mennesker med slik fedme har høy risiko for å utvikle vektrelaterte følgetilstander som for eksempel søvnapné, høyt blodtrykk, fettleversykdom og diabetes. I tillegg kommer hjerte- og karsykdom og kreft, som kan føre til tidlig død. Fedme grad 2 og 3 kan derfor kvalifisere til alvorlig sykdom i lovens forstand. Ettersom det beror på en konkret helhetsvurdering, vil også lavere grader av overvekt og fedme kunne oppfylle alvorlighetskravet. Som hovedregel er det ulovlig for coacher å behandle slike alvorlige sykdommer og lidelser. Men også i tilfeller der alvorlighetskravet ikke er oppfylt, kan behandling være forbudt hvis pasientens liv eller helse utsettes for fare.
Et unntak i § 7 andre ledd tillater andre enn helsepersonell å utføre behandling så lenge formålet kun er å lindre symptomer eller bivirkninger, uten å kurere selve sykdommen (1). Dette kan inkludere coaching for å lindre ubehag, søvnvansker eller tretthet, eller der målet er å styrke pasientens immunforsvar eller selvhelbredende krefter. Hvis behandlingen kan påvirke sykdommen negativt eller forstyrre pasientens medisinske behandling, bør legens råd innhentes. Coacher kan derfor kun tilby veiledning og støtte i livsstilsendringer. Hvis formålet derimot er å påvirke pasientens medisinske tilstand, kreves nødvendig helsefaglig kompetanse.
- Jobber som vitenskapelig assistent og tar master i idrettsmedisin ved Norges idrettshøgskole; en av fem instutisjoner som utdanner helse- og treningsfysiologer
Jeg er enig med Elise Økern i at behandling av alvorlige sykdommer må være basert på forskningsbasert kompetanse, og hun peker på viktige utfordringer ved bruk av «coacher» uten helsefaglig utdanning. Likevel ønsker jeg å nyansere noen punkter i hennes innlegg, spesielt med tanke på hvem som har riktig kompetanse. Ettersom det ikke er gitt en klar definisjon i innlegget av hva Økern legger i «coacher», har jeg her tatt utgangspunkt i at hun viser til personer som baserer sin virksomhet på egne erfaringer og/eller kortere kurs.
Økern oppgir at kun «autorisert helsepersonell» kan behandle alvorlige sykdommer, med henvisning til alternativ behandlingsloven § 7. Dette er ikke helt korrekt. I lovteksten står det tydelig at «helsepersonell», ikke «autorisert helsepersonell», har ansvaret for behandling av alvorlige sykdommer (1). Videre presiserer helsepersonelloven § 3 at helsepersonell inkluderer både autoriserte og ikke-autoriserte yrkesgrupper, så lenge de utfører helserelaterte oppgaver innenfor helse- og omsorgstjenesten (2). Det er derfor viktig å skille mellom «autorisert helsepersonell», «helsepersonell» og tredjeparter (som «coacher») som begrep.
Helse- og treningsfysiologer, med sin treårige bachelorgrad i aktivitetsmedisin fra en av fem norske akkrediterte utdanningsinstitusjoner, faller inn under definisjonen av «helsepersonell» når de jobber i helsevesenet. Vår utdanning gir oss kompetanse til å bruke fysisk aktivitet som forebygging og behandling av både fysiske og psykiske lidelser, og vi har dyptgående kunnskap om anatomi, fysiologi, ernæring og sykdomslære. Det er en viktig forskjell mellom helse- og treningsfysiologer, personlig trenere (som ofte jobber på treningssenter med en relativt frisk befolkningsgruppe, der noen aktører som f. eks. SATS krever minimum ettårig utdanning) og «coacher» uten formell helsefaglig utdanning.
I motsetning til «coacher», som ofte kan gi mer generelle råd med lite eller ingen vitenskapelig forankring, jobber helse- og treningsfysiologer i tråd med nasjonale retningslinjer (3) og samarbeider med helsevesenets øvrige profesjoner for å sikre helhetlig behandling. Fysisk aktivitet og treningsbehandling er godt dokumentert i forebygging og behandling av flere helseutfordringer. Likevel er det et stort behov for å utnytte den helsefaglige kompetansen i større grad, spesielt i forebygging, som bør sidestilles med medisinsk behandling (4).
Jeg håper denne presiseringen bidrar til en mer nyansert forståelse av hvem som kan og bør involveres i behandling av pasienter.
Litteratur:
(1) LOV-2003-06-27-64. Lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 7. https://lovdata.no/lov/2003-06-27-64/ Lest 20.10.2024.
(2) LOV-1999-07-02-64. Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). § 3. https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64/ Lest 20.10.2024.
(3) Helsedirektoratet. Aktivitetshåndboken - fysisk aktivitet i forebygging og behandling. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/aktivitetshandboken Lest 20.10.2024.
(4) Gjestvang C, Thunes A, & Skjævestad J. Helse- og treningsfysiologer: Nøkkelen til forebyggende helsearbeid. 7.3.2024. Norges Idrettshøgskole. https://www.nih.no/om/aktuelt/bloggen/2024/helse-og-treningsfysiologer.html Lest 20.10.2024.