I sin artikkel «Selvmordsforebygging – svakheter i ny retningslinje» kommenterer psykiaterne Øivind Ekeberg og Erlend Hem Helsedirektoratets retningslinje for bekjempelse av selvmord i psykiatrien (1).
Å unngå selvmordet er det pårørende til de selvmordsutsatte i psykiatrien kjemper for, og lever med. Hver dag er det noen som taper. Spørsmålet er om den nye retningslinjen vil gjøre det bedre.
I pressemeldingen i forbindelse med publiseringen, skriver Helsedirektoratet: «Risiko for selvmord skal ikke lenger kartlegges og graderes i lav, moderat eller høy risiko. Vurderingen av pasienten har som mål å identifisere hva selvmordstanker og -planer handler om for den enkelte, og kunne tilpasse behandling, oppfølging og behov for beskyttelse» (2).
Enkelt sagt vil den nye retningslinjen feste oppmerksomheten på den enkelte, selvmordsutsatte pasienten. Disse formuleringene gir håp. Spørsmålet blir om de vil virke i praksis og få selvmordstallene ned. De pårørende vil rette oppmerksomheten mot denne utviklingen, men også mot den faglige og politiske debatten som nå følger. Det vil dreie seg om medisinsk ansvar, men også om grunnleggende spørsmål i forebyggingsarbeidet.
Dette gjelder spørsmål som «kronisk suicidalitet», «selvmordstanker» og «selvmordsplaner» som Ekeberg og Hem tar opp. At dette er berettiget viser forfatterne når de skriver: «Det er ikke uvanlig at en akutt suicidal pasient blir nektet innleggelse i psykiatrisk avdeling med begrunnelsen at vedkommende er kronisk suicidal og at det derfor ikke hjelper med innleggelse». Dette er mange pasienters og deres pårørendes smertelige erfaring.
I forlengelsen av denne kommentaren skriver de: «Ingen går med kroniske planer om å ta livet av seg». Et slikt utsag bunner, etter min mening, i en alt for enkel definisjon av begrepet plan. Det ser ut som en plan må forstås som en velordnet, trinnvis fremrykking mot et definert mål. Det som kan kalles en plan forut for et selvmord, kan imidlertid godt forstås som en tanke, som er vedvarende og som over tid blir en fast forstilling, et forsett og en indre forpliktelse. Det kan ikke være galt å se på dette som en plan. Slike forløp er dokumentert fra pasientene selv, fra epikriser og pårørendefortellinger.
Dette kan være grunnen til at retningslinjen samstiller selvmordstanker og selvmordsplaner, som forfatterne synes å stille seg kritisk til. Retningslinjen er krevende på mer enn en måte: Den stiller nye krav til helsevesenet, til psykiatrien og psykiaterne. Har systemet evne, ressurser og kunnskap til å gjennomføre retningslinjenes prinsipper i klinisk praksis?
I tillegg til alt annet kreves det «tillit, relasjon, tilhørighet og håp» (3).
Selvmordsbekjempelse i psykiatrien
I sin artikkel «Selvmordsforebygging – svakheter i ny retningslinje» kommenterer psykiaterne Øivind Ekeberg og Erlend Hem Helsedirektoratets retningslinje for bekjempelse av selvmord i psykiatrien (1).
Å unngå selvmordet er det pårørende til de selvmordsutsatte i psykiatrien kjemper for, og lever med. Hver dag er det noen som taper. Spørsmålet er om den nye retningslinjen vil gjøre det bedre.
I pressemeldingen i forbindelse med publiseringen, skriver Helsedirektoratet: «Risiko for selvmord skal ikke lenger kartlegges og graderes i lav, moderat eller høy risiko. Vurderingen av pasienten har som mål å identifisere hva selvmordstanker og -planer handler om for den enkelte, og kunne tilpasse behandling, oppfølging og behov for beskyttelse» (2).
Enkelt sagt vil den nye retningslinjen feste oppmerksomheten på den enkelte, selvmordsutsatte pasienten. Disse formuleringene gir håp. Spørsmålet blir om de vil virke i praksis og få selvmordstallene ned. De pårørende vil rette oppmerksomheten mot denne utviklingen, men også mot den faglige og politiske debatten som nå følger. Det vil dreie seg om medisinsk ansvar, men også om grunnleggende spørsmål i forebyggingsarbeidet.
Dette gjelder spørsmål som «kronisk suicidalitet», «selvmordstanker» og «selvmordsplaner» som Ekeberg og Hem tar opp. At dette er berettiget viser forfatterne når de skriver: «Det er ikke uvanlig at en akutt suicidal pasient blir nektet innleggelse i psykiatrisk avdeling med begrunnelsen at vedkommende er kronisk suicidal og at det derfor ikke hjelper med innleggelse». Dette er mange pasienters og deres pårørendes smertelige erfaring.
I forlengelsen av denne kommentaren skriver de: «Ingen går med kroniske planer om å ta livet av seg». Et slikt utsag bunner, etter min mening, i en alt for enkel definisjon av begrepet plan. Det ser ut som en plan må forstås som en velordnet, trinnvis fremrykking mot et definert mål. Det som kan kalles en plan forut for et selvmord, kan imidlertid godt forstås som en tanke, som er vedvarende og som over tid blir en fast forstilling, et forsett og en indre forpliktelse. Det kan ikke være galt å se på dette som en plan. Slike forløp er dokumentert fra pasientene selv, fra epikriser og pårørendefortellinger.
Dette kan være grunnen til at retningslinjen samstiller selvmordstanker og selvmordsplaner, som forfatterne synes å stille seg kritisk til. Retningslinjen er krevende på mer enn en måte: Den stiller nye krav til helsevesenet, til psykiatrien og psykiaterne. Har systemet evne, ressurser og kunnskap til å gjennomføre retningslinjenes prinsipper i klinisk praksis?
I tillegg til alt annet kreves det «tillit, relasjon, tilhørighet og håp» (3).
Referanser:
1. Ekeberg Ø, Hem E. Selvmordsforebygging – svakheter i ny retningslinje Tidsskr Nor Legeforen 2024; 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0385
2. Helsedirektoratet. Ny nasjonal retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. 16.04. 2024. https://www.helsedirektoratet.no/nyheter/ny-nasjonal-faglig-retningslinje-for-forebygging-av-selvmord-i-psykisk-helsevern-og-tverrfaglig-spesialisert-rusbehandling Lest 26.9.2024.
3. Danielsen N: Selvmordsforebygging på individnivå Tidsskr Nor Legeforen 22.09.2024. https://tidsskriftet.no/2024/08/kommentar/selvmordsforebygging-pa-individ-niva Lest 26.9.2024.