Takk for debattinnlegget. Det er veldig fint at vi får en åpen diskusjon om de nye retningslinjene for forebygging av selvmord fra Helsedirektoratet. Det er tross alt fagfolk som skal ta dem i bruk, og da er det viktig at retningslinjene fremstår som tydelige, fullstendige og nyttige.
Forfatterne savner en fullstendig liste over risikofaktorer for selvmord. For de av oss som ikke er psykiatere, men som omgås mennesker med selvmordstanker, deres pårørende og etterlatte kan diskusjonen om risikofaktorer for selvmord fremstå som unyttig. Vi vet at hver person som befinner seg i en livskrise har kommet dit via sin individuelle reise. En faglig tilnærming som legger vekt på at en må ha visse risikofaktorer for at selvmordstankene skal kunne tas på alvor kan fremstå som repektløs og forverrende overfor den som ikke føler seg sett.
Det er forståelig og naturlig å bruke observasjon av risikofaktorer som en målestokk for alvorsgrad når en har en medisinsk tilnærming til noen som har selvmordstanker. Men i praksis er det vel den subjektive opplevelsen til det enkelte menneske mest interessant og nyttig, ikke bedømmelsen en utenforstående gjør av situasjonen? Det vi vet er at tillit, relasjon, tilhørighet og håp bidrar til å redde liv. Det er kanskje slik kompetanse vi skal bygge videre på hvis vi skal få bukt med selvmordsraten?
Forfatterne påpeker at begrepet "suicidal" blir for bredt brukt i retningslinjene, og at det nok ville "vært mer naturlig å begrense termen suicidal til situasjoner hvor det foreligger akutt selvmordsfare". Mange pårørende og etterlatte ved selvmord ville påpekt at feilbedømming av alvorlighetsgraden av selvmordstankene bidro til at de mistet sin kjære. For hvem er det egentlig som vet hvor akutt selvmordsfaren er? Det er utelukkende pasienten selv, med unntak av psykosesituasjoner. Den eneste måten de som står rundt kan være sikre på alvorsgraden av selvmordstankene, er nettopp ved å bygge pasientens tillit, relasjon, tilhørighet og håp slik at de kan være ærlig med seg selv og sine omgivelser, og samarbeide om å holde seg trygg for selvmord.
Forfatterne påpeker at 37% av selvmordene i Norge skjer hos mennesker som har vært i kontakt med helsetjenester de siste 90 dager. De sier at det kunne vært interessant med noen refleksjoner om hvorvidt pasientene skrives ut for tidlig, om oppfølgingen er for dårlig eller begge deler. Vi i LEVE vet at det nok er begge deler: Det er store kvalitetsutfordringer både når det gjelder overganger mellom tjenestene og kvaliteten på oppfølgingen.
Takk igjen til forfatterne for at de startet debatten. Slik vi ser det blir den største utfordringen å få alle nivåene i tjenestene til å ta retningslinjene i bruk, slik at det ikke lenger blir et postkode lotteri om man får god oppfølging eller ei.
Selvmordsforebygging på individ-nivå
Takk for debattinnlegget. Det er veldig fint at vi får en åpen diskusjon om de nye retningslinjene for forebygging av selvmord fra Helsedirektoratet. Det er tross alt fagfolk som skal ta dem i bruk, og da er det viktig at retningslinjene fremstår som tydelige, fullstendige og nyttige.
Forfatterne savner en fullstendig liste over risikofaktorer for selvmord. For de av oss som ikke er psykiatere, men som omgås mennesker med selvmordstanker, deres pårørende og etterlatte kan diskusjonen om risikofaktorer for selvmord fremstå som unyttig. Vi vet at hver person som befinner seg i en livskrise har kommet dit via sin individuelle reise. En faglig tilnærming som legger vekt på at en må ha visse risikofaktorer for at selvmordstankene skal kunne tas på alvor kan fremstå som repektløs og forverrende overfor den som ikke føler seg sett.
Det er forståelig og naturlig å bruke observasjon av risikofaktorer som en målestokk for alvorsgrad når en har en medisinsk tilnærming til noen som har selvmordstanker. Men i praksis er det vel den subjektive opplevelsen til det enkelte menneske mest interessant og nyttig, ikke bedømmelsen en utenforstående gjør av situasjonen? Det vi vet er at tillit, relasjon, tilhørighet og håp bidrar til å redde liv. Det er kanskje slik kompetanse vi skal bygge videre på hvis vi skal få bukt med selvmordsraten?
Forfatterne påpeker at begrepet "suicidal" blir for bredt brukt i retningslinjene, og at det nok ville "vært mer naturlig å begrense termen suicidal til situasjoner hvor det foreligger akutt selvmordsfare". Mange pårørende og etterlatte ved selvmord ville påpekt at feilbedømming av alvorlighetsgraden av selvmordstankene bidro til at de mistet sin kjære. For hvem er det egentlig som vet hvor akutt selvmordsfaren er? Det er utelukkende pasienten selv, med unntak av psykosesituasjoner. Den eneste måten de som står rundt kan være sikre på alvorsgraden av selvmordstankene, er nettopp ved å bygge pasientens tillit, relasjon, tilhørighet og håp slik at de kan være ærlig med seg selv og sine omgivelser, og samarbeide om å holde seg trygg for selvmord.
Forfatterne påpeker at 37% av selvmordene i Norge skjer hos mennesker som har vært i kontakt med helsetjenester de siste 90 dager. De sier at det kunne vært interessant med noen refleksjoner om hvorvidt pasientene skrives ut for tidlig, om oppfølgingen er for dårlig eller begge deler. Vi i LEVE vet at det nok er begge deler: Det er store kvalitetsutfordringer både når det gjelder overganger mellom tjenestene og kvaliteten på oppfølgingen.
Takk igjen til forfatterne for at de startet debatten. Slik vi ser det blir den største utfordringen å få alle nivåene i tjenestene til å ta retningslinjene i bruk, slik at det ikke lenger blir et postkode lotteri om man får god oppfølging eller ei.