Klarspråk er lovpålagt
Helsetjenesten omfattes av språkloven, som fastslår at «offentlege organ skal kommunisere på eit klart og korrekt språk som er tilpassa målgruppa» (§ 9). Pasient- og brukerrettighetsloven er enda tydeligere: «Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» (§ 3-2). «Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn» (§ 3-5). Dette forutsetter bruk av forståelige ord og uttrykk, og kan ofte være krevende.
Under koronapandemien var forståelig informasjon avgjørende for befolkningens mestring og atferd (4). Koronakommisjonen, som evaluerte responsen på pandemien, konkluderte med at «myndighetenes kommunikasjon overfor befolkningen har i hovedsak vært tillitvekkende» (5) – til tross for kritikk for bruk av «stammespråk» (6), og at en stor del av befolkningen har mangelfull helsekompetanse (7). Begreper som kohort, flokkimmunitet og R-tall ble forklart og forstått og etter hvert brukt på samme måte av fagfolk og publikum. Helsemyndighetenes utfordringer var først og fremst knyttet til språklige minoriteter.
Elektroniske pasientjournaler har gjort det enklere for pasienter å bruke sin innsynsrett. Selv om journalen fortsatt primært er et arbeidsredskap for helsepersonell, påvirkes også journalspråket av vissheten om at journalen kan bli lest av pasienten. Pasientjournalforskriften § 10 krever at pasientjournalen «som hovedregel skrives på norsk». Det gjør det ikke bare unødvendig, men kanskje også ulovlig å skrive dxt. og sin. i stedet for h. og v.
Tverr- og flerfagligheten i dagens helsetjeneste har også konsekvenser for journalspråket. Helsepersonelloven § 40 fastslår at «[j]ournalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell». Med 33 autoriserte helsepersonellgrupper og 46 spesialiteter bare blant leger, forutsetter det gjennomtenkte ordvalg.