Kropp–sinn-problemet
Kropp–sinn-problemet er det tilsynelatende uløselige problemet om hvordan sinnet forholder seg til kroppen, nærmere bestemt hjernen. Hvordan kan subjektive opplevelser som tanker, følelser og sansefornemmelser samtidig være elektriske impulser i hjernen? Kan man sette likhetstegn mellom et aksjonspotensial og opplevelsen av smerte? Siden antikkens Hellas har filosofer befattet seg med spørsmål om forholdet mellom den materielle kroppen og det tilsynelatende immaterielle sinnet. Problemkomplekset antar stadig nye former ettersom teknologien utvikles og kunnskap erverves. I våre dager er det mye fokus på kunstig intelligens og hvordan hjernen kan forstås som en datamaskin, mens man under den industrielle revolusjon sammenlignet hjernen med en fabrikk. Platon (427/428 f.Kr–347/348 f.Kr) og Aristoteles (384 f.Kr–322.f.Kr) så på hjernen som et strengeinstrument og sinnet som musikk, en metafor som vel fortsatt kan sies å gi mening (7) .
Edward St. Aubyn. Foto: Timothy Allen.
Spørsmål av denne typen diskuteres i forskjellige varianter i Double Blind . Ved ett tilfelle får kropp–sinn-problemet akutt relevans for Lucy, idet hun frykter at hun også har kreft på sinnet hvis hun har kreft i hjernen og man legger rendyrket fysikalisme til grunn. I noen av de mer satiriske partiene i boken presenteres planene til Hunter om å forstå og kontrollere vår egen hjerne og skjebne ved hjelp av høyteknologi finansiert av milliardkonserner i Silicon Valley. På denne måten forventer han å vinne alle nobelprisene bortsett fra to – for fred og litteratur. Enda mer satirisk behandles professor Moorhead, en skikkelse som virker å være inspirert av den britiske zoologen og darwinisten Richard Dawkins (f. 1941), forfatter av blant annet The Selfish Gene (1976) (8) . Moorhead er fremstilt som fundamentalist i sin genetiske determinisme, og sterkere drevet av statusjag og grådighet enn jakten på sannheten.
For det første ble jeg imponert over at en romanforfatter med humanistisk bakgrunn hadde satt seg så grundig inn i denne forskningen
Ellers behandler St. Aubyn tema som genetikk versus epigenetikk og Darwins naturlige seleksjon versus Lamarcks lære om at ervervede egenskaper nedarves hos levende organismer. Olivia, som har hatt professor Moorhead som veileder under sin ph.d., har forlatt genetikken til fordel for epigenetikk. I tankereferater presenteres hennes argumenter mot genetisk determinisme. I en slik passasje nevnes blant annet tilkortkommenhetene til psykiatrisk genetisk forskning, og hvordan en kjent internasjonal helgenomstudie av schizofreni som i 2014 ble presentert som en suksess, egentlig var en fallitterklæring til feltet, siden de identifiserte genvariantene hverken kunne forklare stort av variansen i fenotypen eller være til klinisk nytte (9) . Da undertegnede selv har bakgrunn som forsker i psykiatrisk genetikk, og er med i en forskningsgruppe som utfører slike helgenomstudier, gjorde disse passasjene et spesielt inntrykk. For det første ble jeg imponert over at en romanforfatter med humanistisk bakgrunn hadde satt seg så grundig inn i denne forskningen. Det virker som om han ikke bare har lest originalartiklene i de medisinske tidsskriftene, men også har forstått mange av de tekniske detaljene. For det andre var det befriende å få et helt eksternt blikk på feltet. Når det er sagt, er jeg ikke alltid like enig i konklusjonene forfatteren, eller i hvert fall Olivia i romanen, trekker om psykiatrisk genetisk forskning. På side 20 sier Olivia at «Polygene risikoscorer og multifaktorielle forklaringer måtte bringes inn for å opprettholde troverdigheten til genetisk determinisme» (egen oversettelse). Slik jeg ser det, virker det som om forfatteren/Olivia her enten misforstår noen vitenskapelige konsepter, bedriver stråmannsargumentasjon eller begge deler. De aller fleste medisinske tilstander og biologiske trekk er både multifaktorielle og polygent betingede, uten at vi medisinere har «brakt inn» disse begrepene for å underlegge pasientene vårt deterministiske verdensbilde. Psykiatriske tilstander er ingen unntak i så måte, bortsett fra at vi har mindre kunnskap om årsaksmekanismene enn i somatikken. Allikevel har alvorlige psykiske lidelser som schizofreni høyere arvelighetsestimater og flere identifiserte genetiske risikovarianter enn mange somatiske sykdommer. «Sannheten er aldri ren og sjelden enkel», som den irske dramatikeren Oscar Wilde (1854–1900) ville ha sagt.
Samtidig som Olivia nedvurderer helgenomstudier av psykiske lidelser, roser hun én enkelt epigenetisk studie nokså ukritisk. I den omtalte studien fra 2013 i Nature Neuroscience betinges forsøksmus til å bli engstelige for et visst luktstimuli, og forskerne mener å finne igjen den samme fryktresponsen hos deres avkom, noe som kan bety av trekkene er nedarvet via epigenetiske mekanismer (10) . Problemet med slike studier er at de sjelden blir replikert, og da de dessuten har lav statistisk styrke og usikre målemetoder, kan de sies å være mindre pålitelige enn de store helgenomstudiene. Forfatteren, hvis man da kan anta at han står for Olivias tanker (noe han ifølge podkaster og YouTube-videoer synes å gjøre), gjør seg i så fall skyldig i den uheldige praksisen som kalles «cherry picking», idet han selektivt retter kritikk mot enkelte typer studier mens andre går fri.
Etter å ha hørt intervjuer med forfatteren, står det klarere for undertegnede at St. Aubyn faktisk har en agenda i Double Blind . Som han selv sier, forsøkte han i Patrick Melrose-bøkene å skrive seg fri fra barndomstraumenes fengsel, mens han i Double Blind forsøker å skrive menneskesinnet fritt fra den biologiske determinismens fengsel. Det er både edle og forståelige motiver, selv om det kan settes spørsmålstegn ved om han ikke i større grad burde satt ideene under debatt og belyst dem fra flere sider, istedenfor å angripe problemkomplekset såpass ensidig og partisk.