Helsetilbud tilpasset målgruppen
Helsevesenet må derfor innrettes slik at forebygging, utredning, behandling og oppfølging av somatiske sykdommer i disse pasientgruppene blir prioritert. Det krever bedre samhandling mellom ulike tjenester, og tjenestene må i større grad tilpasses pasientenes særegne behov. Samfunnet bruker store ressurser på behandling av disse gruppene, for eksempel er om lag 70 % av personer med alvorlige ruslidelser i en eller annen form for behandling, noe som er høyt i internasjonal sammenheng. Når det skal settes søkelys på somatiske helseproblemer, er derfor bedre tilrettelegging av tjenestene like viktig som økning av ressurser.
Hva vil det så si å tilrettelegge tjenestene etter disse gruppenes behov? Mange klarer å følge og forholde seg til helsevesenet, slik som andre, og for disse er problemet kanskje mest at helsevesenet må få øynene opp for de somatiske behovene. Andre klarer ikke å forholde seg til et komplekst hjelpeapparat, og de faller lett mellom mange stoler. Å møte opp til behandlingsavtaler, følge opp fast medisinering og digital kommunikasjon og å betale for tjenester blir vanskelig. Ikke av vond vilje, men på grunn av lidelsenes art og sosiale forhold, som fattigdom. Da kan man lett miste muligheten til behandling som folk ellers får.
Et moderne helsevesen er, og må være, spesialisert. Derfor er det nødvendig å lage veier inn i og gjennom behandlingssystemene som er tilrettelagt for disse pasientene, på en måte som gjør at de i størst mulig grad får den hjelpen de trenger. I Norge har alle, med noen unntak, samme rett til helsehjelp. Men hjelpeapparatet må ta inn over seg at det er deres ansvar, og ikke pasientens, å tilrettelegge behandlingen slik at målgruppene nås. Tilbudet om helsetjenester må ikke organiseres etter prinsippet «one size fits all». Derfor må samhandlingen tilrettelegges ut fra pasientens behov og være tilstrekkelig fleksibel slik at behandlingen når fram.
Det finnes gode eksempler på slik samhandling i Norge. Jeg vil trekke fram to her, legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet (LAR) og fleksible oppsøkende team (FACT-team). I LAR-behandlingen etableres det ansvarsgrupper for hver enkelt pasient der pasienten, fastlegen, en fast representant fra kommunal helse- og sosialtjeneste og en fra LAR-team i spesialisthelsetjenesten, samarbeider om langvarig behandling og rehabilitering av pasienten. FACT-team er tverrfaglig sammensatt og skal gi helhetlig behandling etter en fast struktur til en gruppe pasienter med psykiske lidelser, ofte kombinert med rusproblemer. Teamene består av helse- og sosialfaglig personell fra både kommune- og spesialisthelsetjeneste. De skal også ha personell med brukererfaring, erfaringskonsulenter og psykolog eller psykiater. Somatisk helse følges gjerne opp av fastlegen i samarbeid med teamet.
I disse modellene gis omfattende og helhetlig behandling over svært lang tid, ofte mange år. Behandlingen omfatter den grunnleggende rusmiddel- og/eller psykiske lidelsen, men i tillegg også somatiske helseproblemer og generell oppfølging og rehabilitering. Det særegne ved disse modellene er at samme team har psykiatrisk og rusmedisinsk spisskompetanse, samtidig som den allmenne helseoppfølgingen ivaretas av teamenes leger eller fastlegene innenfor en forpliktende samarbeidsmodell som omfatter både spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene.