Fra idealisme til desillusjon
I 1968 var jeg ung og uferdig, men full av visjoner for framtiden. Jeg hadde store forventninger til studiet. Jeg funderte på medisinens egentlige natur, og så for meg faget som en brobygger mellom mikroskopet og stjernehimmelen, mellom kropp og sjel, mellom naturvitenskap og humaniora. Jeg ble drevet av en undring, kanskje også en lengsel, formulert i noen få, grunnleggende spørsmål. Hvordan henger dette sammen med alt annet? Hvordan gripe helheten? Og hvordan finne sin egen plass i alt dette?
Jeg funderte på medisinens egentlige natur, og så for meg faget som en brobygger mellom mikroskopet og stjernehimmelen, mellom kropp og sjel, mellom naturvitenskap og humaniora
Etter hvert som studiet skred fram og kunnskapsnivået steg, sank undringsnivået tilsvarende. Breddfull av medisinske fakta så jeg ikke skogen for bare trær. Studiet strakk seg voldsomt ut i bredden, men de dypere sammenhengene lå fortsatt i gåtefullt mørke. De som gikk i dybden, fant seg en smal nisje uten kontakt med helheten. Enten vite litt om alt, eller alt om litt.
Det demret for meg at professorene ikke hadde den samme ungdommelige og naive undringen over hva som lå bak. To og to var fire, dermed basta. De store spørsmål glimret med sitt fravær. Hva var menneskets innerste natur? Hva var livets egentlige mening? Hvor ble det av de psykiske, sosiale og åndelige dimensjonene? Hvordan plassere forestillingene om helse og sykdom i en kulturhistorisk og eksistensiell sammenheng?
Man skulle utdannes til praktiker, og man skulle bestå eksamen. Punktum
Jeg fikk aldri noe svar. Vet ikke engang om jeg turte spørre, eller kanskje jeg ikke engang hadde formulert spørsmålene for meg selv. Jeg vet bare at jeg var utilfreds, og at den enorme kunnskapsmengden jeg måtte fordøye, var fundert på den dagklare rasjonalitetens alter. Av A følger B følger C. Man gikk med skylapper langs rette linjer. Alltid enkeltfaktorer i årsaks–virkningsforhold, sjelden noe forsøk på å forstå komplekse sammenhenger mellom ulike nivåer. Man skulle utdannes til praktiker, og man skulle bestå eksamen. Punktum.
Så ble man kastet ut av elfenbenstårnet og inn i den kompliserte og brutale virkeligheten. Jeg var fullstendig uforberedt på dette møtet. Hodet var blytungt av medisinske fakta som skvulpet rundt i den rasjonelle logikkens tvangstrøye. Men pasientene var gjenstridige og sammensatte vesener, og kartet stemte ikke alltid med terrenget. Symptomene, sykdommene, sto alltid i en kontekst, utfoldet både sine generelle kjennetegn og sine individuelle særtrekk i en subjektiv og sosial sammenheng. Noen ganger var det tilstrekkelig å konstatere symptomer og tegn, og starte en behandling. Oftest lå det noe bak, en historie med mange forgreininger, der symptomet kun var toppen av isfjellet. Ved å gi pasienten tid og rom, lytte til historien, til underteksten, det som lå mellom ordene, i uttrykket, i blikket, ønsket jeg å finne koden til det tause språket, kroppens språk. Alt det som lå i mørke, og som bare gradvis kunne avdekkes. Hvordan finne koden til dette språket, avlese den og åpne den opp?
Jeg hadde kunnskap, men manglet en meningsfylt sammenheng å plassere den inn i
Nå begynte en ny, og på en måte en omvendt, læreprosess. En avlæring av medisinens tenkemåte, men uten å kaste vrak på tankegodset. Studiet hadde ikke maktet å slå bro mellom følelse og fornuft, mellom ånd og materie. De medisinske kunnskapene var i seg selv nødvendige, men menneskesynet ble for snevert. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med det jeg hadde lært. Jeg hadde kunnskap, men manglet en meningsfylt sammenheng å plassere den inn i. Og jeg undret meg fortsatt på hva som lå bak.