Å kreve våpenhvile i Gaza er å velge side. Barnas side.
Foto: Einar Nilsen 7. oktober ble mer enn 1 400 israelske innbyggere brutalt myrdet av Hamas (1) . Mange flere ble skadet. Babyer og bestemødre i kibbutzer, ungdommer og unge voksne, mange av dem fredsaktivister, på en musikkfestival. Ingen ble spart. Ingen kom dem til unnsetning. Angrepet kom så raskt og uventet at det israelske militæret ikke rakk frem i tide.
Bare fire uker har gått siden det grufulle terrorangrepet, som må fordømmes på det sterkeste. Av de over 240 barn og voksne som ble kidnappet av Hamas, og som verden ikke aner hvordan har det, er bare noen få løslatt (2) . Likevel er det nyheter fra Gaza som dominerer nyhetsbildet. Det er fordi det som nå utspiller seg der, er en humanitær katastrofe av ufattbare proporsjoner.
Det er nyheter fra Gaza som dominerer nyhetsbildet. Det er fordi det som nå utspiller seg der, er en humanitær katastrofe av ufattbare proporsjoner
Gaza er en stripe med land på østkysten av Middelhavet som avgrenses av Egypt og Sinaiørkenen i sør og Israel i nord og øst. Området er ikke større enn Oslo kommune, men det bor 2,3 millioner palestinere der. Etter Hamas-angrepet beordret Israel en total blokade av mat, vann, medisiner og drivstoff inn til Gaza (1) . Tusenvis av israelske bomber er avfyrt over sivilbefolkningen. Skoler, bolighus og flyktningleirer er truffet.
Israel bomber Gaza by samtidig som missiler sendes mot Israel. Illustrasjonsfoto: Yasser 24 / Splash News / NTB Antallet døde palestinske barn har oversteget 4 000 (3) . Mange flere barn er skadet. Hvor mange som har mistet én eller begge foreldrene, har vi ikke tall på. Ei heller hvor mange barn som har blitt levende begravet i bygningsmassene etter bombeangrep.
Vi har sett videoer av desperate fedre som graver etter sine barn med bare hendene. Vi har sett gråtende barn som klynger seg til sine døde foreldre og ikke vil la kroppene trilles inn i de provisoriske likhusene. Vi ser brannskadde og amputerte. Vi ser jenta som strekker armene opp mot far og hvisker at hun ikke kan se lenger. Mens sjokkerende bilder og filmer fra massakren i Israel først nådde offentligheten i ettertid og etterlot oss numne av smerte og sorg, bevitner vi nå et helvete i sanntid.
Som helsepersonell vet vi at det bare er et spørsmål om tid før smittsomme epidemier bryter ut når en hel befolkning ikke får tilgang til rent vann og de sanitære forholdene er uholdbare. Vi kjenner oddsene for å overleve store brannskader uten intensivbehandling. Vi skjønner hva det innebærer å bli operert uten anestesi (4) . Vi vet at mangel på sterilt operasjonsutstyr medfører høy risiko for infeksjoner, sepsis og død.
Journalisten Gideon Levy spør i den israelske avisa Haaretz om det er forskjell på barn. Er bilder av døde barn i Jabalia mindre sjokkerende enn døde barn i Be'eri?
Finnes det ord for den enorme lidelsen som sivilbefolkningen i Gaza utsettes for? FN advarer om at det vi ser, kan være begynnelsen på et folkemord (5) . Ikke alle vil være enige . Men det trengs heller ikke en felles definisjon eller en juridisk konklusjon for å handle. Vi har sett nok. Vi vet mer enn nok. Den prisbelønnede journalisten Gideon Levy spør i den israelske avisa Haaretz om det er forskjell på barn (6) . Er bilder av døde barn i Jabalia mindre sjokkerende enn døde barn i Be'eri?
Nei, det er ikke forskjell på barn. Det internasjonale samfunnet må fortsette å insistere på at Hamas' gisler må frigis. Vi må bekjempe antisemittisme i alle land. Og vi må reagere på det som skjer i Gaza. Helsepersonell, politikere og individuelle borgere må si det høyt: Barn fortjener trygge oppvekstforhold og en fremtid. Barn skal ikke utsettes for ufattelige lidelser. Barn skal ikke dø eller påføres skader som de må slite med resten av livet på grunn av de voksnes krig. Lytt til Leger Uten Grenser, lytt til FN, lytt til Verdens helseorganisasjon (7–9) . Det trengs en våpenhvile nå.