Fare for bias
Registerstudien skiller seg fra annen forskning spesielt ved å ha et stort nasjonalt datamateriale og lang oppfølgingstid.
– Mange andre studier har sett på retur til arbeid over bare et par måneder etter endt sykmelding, mens vi har to år – og skulle gjerne hatt enda lengre oppfølgingstid.
Andre ting som skiller den norske studien fra annen forskning er separate analyser for menn og for kvinner, samt flere kategorier for utdanning enn det som er vanlig.
Studien har ikke data på alvorlighetsgraden av depresjon.
– Alle deltagerne hadde vært sykmeldt i minst tre måneder. Nesten 42 prosent hadde et sykefravær på mellom 9 og 12 måneder, med små forskjeller mellom menn og kvinner. Lang sykmelding tyder på at det sannsynligvis er en viss alvorlighetsgrad ved depresjonen, bemerker forskeren.
Studien har heller ikke data for eventuell gradert sykmelding, ikke mens de var sykmeldt for depresjon og ikke for eventuelt sykefravær i de to årene etterpå.
– Hvorfor har dere ikke skilt mellom full eller delvis sykmelding?
– Vi har sett på det som var synlig i registerdataene vi hadde tilgjengelige, og det var sykepengeutbetaling fra NAV, etter arbeidsgiverperioden på de 16 første dagene i en sykmelding. Vi hadde altså ikke data på sykmeldingsgrad. Skulle vi ha skilt mellom full og gradert sykmelding i oppfølgingsperioden, kunne vi ha risikert bias – skjevheter – fordi muligheten for gradering og tilrettelegging vil variere med yrke og arbeidsplass.
– Hvordan kan resultatene fra studien brukes i praksis?
– Det er et utrolig interessant utgangspunkt for videre forskning. Jeg håper resultatene vil inspirere til å stille spørsmål om hva bærekraftig arbeidsdeltagelse betyr, og hva som er bærekraftig for hvem. Jeg tror funnene våre handler om anerkjennelsen av at vi har ulike forutsetninger her i livet. Det betyr at noen trenger mer fleksibilitet og mulighet for mer fravær og/eller tilrettelegging enn andre når de kommer tilbake til jobb etter en lang sykmelding. Kanskje må vi trå til på en annen måte, lytte mer til behovene og se på andre løsninger for personer i visse grupper, mener Heidi Marie Meling.