Aftendikt

Slitne sjeler – levd liv er en sterk og malende tittel som beskriver innholdet i boken godt. De to forfatterne er jevngamle og nære venner. Jon har vært utenriksreporter og Dag har vært psykiater. De har på hver sin måte møtt vegger i egne liv. Jon har vært søvnløs og utmattet etter stort og til dels svært belastende arbeidspress, Dag har fått kreft. Begge har de brukt dikt som selvterapi og gjensidig dokumentasjon. Denne boken er resultatet.

Forfatterne har hver sin avdeling i diktsamlingen, men skriver også dikt til hverandre. Begge skriver naturalistisk og rett frem, med sparsom bruk av dikteriske virkemidler. Det kler temaene, men gir mindre plass for undring. Mange av diktene er vakre. Dags dikt «Aldring» (s. 55) handler om hvordan mening kan overta for tap av hurtighet: Våger vi å slippe / kan vi kanskje få en vennlig utgang. Jon holder tropp i diktet «Mørke» (s. 104): Se nordlys en gang til – og havet / Plukke vårens første løvetann, / den som aldri gir seg.

Når skal eller kan man lese slike dikt, som med følsom pensel fargelegger død, mørke og tap? Jeg ser at de kan gi økt resonansbunn for alle som jobber med å hjelpe andre, men også mennesker som selv har erfaring med disse tunge delene av livet kan finne mening i å lese dem.

Jeg opplever likevel en motstand når jeg leser diktene. Jon og Dag skriver så nakent og direkte at jeg blir fristet til å innta deres virkelighet uten indre filter. Det er ubehagelig. Men denne nærværenhet som diktene viser, står det også respekt av. Jeg opplever dessuten at disse to herrene ikke primært forteller om levd liv, slik bokens tittel angir. De dykker inn i og danner bilder fra slik de lever livene sine her og nå, i skrivende stund. Det er en av styrkene i denne diktsamlingen.