Lyriske tekster fra dager i institusjon

Bruk av alkohol, som et vinglass i solnedgangen eller en utepils i april, blir ofte assosiert med ferie og fritid. Også illegale rusmidler blir hevdet å være en naturlig del av fest og moro. Pengespill omtales imidlertid lite i positive ordelag, annet enn når Norsk Tipping presenterer lotterigevinster på NRK. Men bruk av rusmidler og pengespill kan komme ut av kontroll og bidra til at livet går i stykker.

Pasienter med store utfordringer står av og til frem og forteller sin historie. Det kan være for å advare andre slik at de unngår å komme i samme situasjon. Nordmo har først og fremst skrevet dagbok om og til seg selv og sine behandlere, men har altså valgt å dele den. For leseren gir den et glimt inn i en kort periode av et langt sykdomsforløp.

Dagboken er skrevet i en lyrisk form med et lett språk og god layout. De første tekstene beskriver omgivelser, aktivitet, opplevelser og emosjoner ganske konkret. Raskt blir det mer refleksjoner, og etter hvert bruker forfatteren bilder og metaforer hvor angsten og uroen over fremtiden får mer plass. Forløpet veksler mellom en følelse av fremgang og en uro over fremtiden.

Det skjer en dreining etter to måneder da han beslutter å gjøre store endringer i livet. Hvorfor det skjer, er ikke forklart og må tolkes gjennom et mer blomstrende språk med bilder fra kunst og natur. Han ser fremover og legger vekt på strategi og muligheter. Til slutt oppsummerer han – og takker og avslutter med et avskjedsbrev til rusen.

Eirik Nordmos dagbok er ledd i selve behandlingsprosessen på Trasoppklinikken. Han håper med dagboken at leseren finner en sammenheng i de springende tekstene og forstår hvordan et liv kan gå i stykker, men også hvordan tro og håp kan forandre alt. Jeg tror det kan være vanskelig for en «uinnvidd» leser å sette det hele inn i en større sammenheng uten å ha kjennskap til hans forhistorie og kunnskap om hva avhengighet er og fører til. Det er heller ikke enkelt å forstå på hvilken måte behandlingen ledet ham fremover.

Boken er først og fremst korte lyriske tekster fra dager i institusjon. Den er privat, men likevel ikke utleverende. På den måten beskyttes han som pasient, noe som er viktig i offentligheten. Det er riktig å si at dagboka bare gir et glimt fra innsiden av rusbehandlingen som foregår i denne klinikken, og jeg lurer på hvor godt den har fungert i det terapeutiske rom.