Artikkel
Hvordan skal leger balansere plikten til å behandle pasienter med smittefarlig sykdom mot plikten til å ivareta sin egen og familiens helse?
Evald Pauss (1866–90). Kilde: Wikimedia Commons I 1890 ble den 23 år gamle legen Evald Pauss (1866–90) hedret med statlig æresbegravelse (1) . Han var lege ved det nye epidemilasarettet på Ullevål, ble smittet av difteri og døde av den sykdommen han skulle bekjempe. Det vakte sterke følelser i datidens Kristiania, og slik ble en ung lege den hittil yngste som har fått en av Norges fremste æresbevisninger (1) .
På denne tiden var det overdødelighet av smittsomme sykdommer blant leger. I de siste tiårene har derimot dødeligheten for alle dødsårsaker, unntatt selvmord, vært lavere hos leger enn i den generelle befolkningen (2) . Risikoen for å bli smittet av alvorlig sykdom på jobb er blitt liten (3) . Da koronapandemien startet, ble imidlertid smitterisikoen synliggjort igjen. Bildene av helsepersonell som ble smittet og døde i andre land, var skremmende, og det var mangel på personlig verneutstyr også her i landet.
Sterkere pliktfølelse hos eldre
Sterkere pliktfølelse hos eldre
Under koronapandemien undersøkte vi hva et representativt utvalg av leger i Norge tenkte om plikten til å behandle pasienter med smittefarlige sykdommer (4) . 60 % av deltakerne mente i stor eller noen grad at leger har plikt til å eksponere seg for smitte når det trengs for å behandle pasienter. 42 % mente at man må gjøre det også hvis man ikke har tilstrekkelig verneutstyr. Eldre leger mente i større grad enn yngre at man hadde plikt til å utsette seg for smitte.
Eldre leger mente i større grad enn yngre at man hadde plikt til å utsette seg for smitte
Legene var bekymret for å spre smitten videre til sin familie (64 %), for å spre smitten til andre pasienter (48 %) og for å bli smittet selv (43 %). Kvinnelige leger og yngre leger var i større grad bekymret for å spre smitten videre til andre. Leger som jobbet i særlig covid-eksponerte spesialiteter som anestesi, infeksjonssykdommer, lungesykdommer og akuttmedisin, rapporterte om mer mangel på verneutstyr og større risiko for helsepersonell. De var likevel ikke mer bekymret for å smittes selv eller å spre sykdom videre til sine familier enn andre.
Den doble plikten
Den doble plikten
Mange lands etiske retningslinjer statuerer legens plikt til å behandle. Under spanskesyken i 1918 sto det eksplisitt i den amerikanske legeforeningens etiske regler at leger skulle gi pasienter behandling uten å ta hensyn til egen helse (5) .
I de siste årene har hensynet til legers egen helse og arbeidssituasjon blitt løftet mer frem, også for å kunne gi pasienter god behandling. General Medical Council i Storbritannia skrev om den doble plikten for leger under pandemien. De forventet ikke at leger skulle tilby omsorg uten å også ta hensyn til risikoen for seg selv eller andre (6) . I vårt land er problemstillingen ikke omtalt verken i lovverk eller etiske regler for leger (7) .
Hva vil skje i fremtiden? Utfordringen blir å finne en god balanse mellom plikten til å ivareta den aktuelle pasienten og plikten til å ivareta seg selv, andre pasienter og ens pårørende. Leger og helsepersonell må involveres aktivt i diskusjoner om disse etiske dilemmaene. Det er nødvendig å klargjøre hva som er individets, arbeidsgivers og statens ansvar.