Smitteplikten

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Hvordan skal leger balansere plikten til å behandle pasienter med smittefarlig sykdom mot plikten til å ivareta sin egen og familiens helse?

    Evald Pauss (1866–90). Kilde: Wikimedia Commons
    Evald Pauss (1866–90). Kilde: Wikimedia Commons

    I 1890 ble den 23 år gamle legen Evald Pauss (1866–90) hedret med statlig æresbegravelse (1). Han var lege ved det nye epidemilasarettet på Ullevål, ble smittet av difteri og døde av den sykdommen han skulle bekjempe. Det vakte sterke følelser i datidens Kristiania, og slik ble en ung lege den hittil yngste som har fått en av Norges fremste æresbevisninger (1).

    På denne tiden var det overdødelighet av smittsomme sykdommer blant leger. I de siste tiårene har derimot dødeligheten for alle dødsårsaker, unntatt selvmord, vært lavere hos leger enn i den generelle befolkningen (2). Risikoen for å bli smittet av alvorlig sykdom på jobb er blitt liten (3). Da koronapandemien startet, ble imidlertid smitterisikoen synliggjort igjen. Bildene av helsepersonell som ble smittet og døde i andre land, var skremmende, og det var mangel på personlig verneutstyr også her i landet.

    Sterkere pliktfølelse hos eldre

    Sterkere pliktfølelse hos eldre

    Under koronapandemien undersøkte vi hva et representativt utvalg av leger i Norge tenkte om plikten til å behandle pasienter med smittefarlige sykdommer (4). 60 % av deltakerne mente i stor eller noen grad at leger har plikt til å eksponere seg for smitte når det trengs for å behandle pasienter. 42 % mente at man må gjøre det også hvis man ikke har tilstrekkelig verneutstyr. Eldre leger mente i større grad enn yngre at man hadde plikt til å utsette seg for smitte.

    Eldre leger mente i større grad enn yngre at man hadde plikt til å utsette seg for smitte

    Legene var bekymret for å spre smitten videre til sin familie (64 %), for å spre smitten til andre pasienter (48 %) og for å bli smittet selv (43 %). Kvinnelige leger og yngre leger var i større grad bekymret for å spre smitten videre til andre. Leger som jobbet i særlig covid-eksponerte spesialiteter som anestesi, infeksjonssykdommer, lungesykdommer og akuttmedisin, rapporterte om mer mangel på verneutstyr og større risiko for helsepersonell. De var likevel ikke mer bekymret for å smittes selv eller å spre sykdom videre til sine familier enn andre.

    Den doble plikten

    Den doble plikten

    Mange lands etiske retningslinjer statuerer legens plikt til å behandle. Under spanskesyken i 1918 sto det eksplisitt i den amerikanske legeforeningens etiske regler at leger skulle gi pasienter behandling uten å ta hensyn til egen helse (5).

    I de siste årene har hensynet til legers egen helse og arbeidssituasjon blitt løftet mer frem, også for å kunne gi pasienter god behandling. General Medical Council i Storbritannia skrev om den doble plikten for leger under pandemien. De forventet ikke at leger skulle tilby omsorg uten å også ta hensyn til risikoen for seg selv eller andre (6). I vårt land er problemstillingen ikke omtalt verken i lovverk eller etiske regler for leger (7).

    Hva vil skje i fremtiden? Utfordringen blir å finne en god balanse mellom plikten til å ivareta den aktuelle pasienten og plikten til å ivareta seg selv, andre pasienter og ens pårørende. Leger og helsepersonell må involveres aktivt i diskusjoner om disse etiske dilemmaene. Det er nødvendig å klargjøre hva som er individets, arbeidsgivers og statens ansvar.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media