Øke ressursene
La oss begynne med den mest omtalte strategien først: å øke ressursene i psykiatrien. De knappe ressursene i psykiatrien kan i praksis deles i to: bemanning av døgnplasser og polikliniske konsultasjoner med psykolog, psykiater, sosionom eller sykepleier. De siste årene har det skjedd en bevisst politisk dreining av behandlingen, med reduksjon av antallet døgnplasser og en økning i antallet polikliniske behandlinger. I Helse Sør-Øst er antallet døgnplasser redusert med 811 de siste ti årene. Til gjengjeld er antallet polikliniske konsultasjoner mer enn doblet – til 1,5 millioner – i 2021 (3). Av disse tallene forstår vi at vi får mange polikliniske konsultasjoner for prisen av én døgnplass. Dette har skapt en betent konflikt knyttet til to spørsmål: Hvor mange døgnplasser og polikliniske psykiatriske konsultasjoner bør vi ha? Hvor mange døgnplasser og konsultasjoner har vi? Avstanden mellom disse utgjør en del av psykiatriens forventningsgap.
Det finnes gode argumenter for både poliklinisk og døgnbasert behandling av psykiske lidelser. Hva som er riktig nivå, er primært avhengig av hvilke behandlingsstudier man velger å legge mest vekt på. Et eksempel er behandlingen av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Mens behandlingen for dette med basal eksponeringsterapi er basert på døgninnleggelse over flere uker, er behandlingen hvis man følger dialektisk adferdsterapi, basert på poliklinisk behandling. Hvor mange døgnplasser vi trenger, er altså avhengig av hvilken type behandling vi velger å prioritere. Det er også av stor betydning hvilke helse- og velferdstjenester som ellers finnes i samfunnet, og det er derfor vanskelig å sammenligne mellom ulike land. Hvor mange døgnplasser vi egentlig trenger, finnes det altså intet enkelt svar på.
Det vi derimot vet, er at vi i Norge bruker mer ressurser på rus og psykisk helse enn de fleste andre land – en viktig erkjennelse for den som mener psykiatrien er underfinansiert (2). Samtidig viste en befolkningsundersøkelse fra 2019 at 71 % av den norske befolkningen ønsket økt finansiering av den norske offentlige helsetjenesten (4). Det er derimot mindre enighet om hvor disse ressursene skal tas fra, og man må enten øke skattesatsen, ta mer fra oljefondet eller flytte ressurser fra andre offentlige sektorer for å prioritere mer til helse. Alle deler av helsevesenet har dessuten et naturlig ønske om å få del i disse økte ressursene. Er psykiatriens krav om ressurser særdeles berettiget?
Den som ikke setter pris på sitt eget liv, eller ønsker seg selv død, har uansett lite glede av de andre godene i livet. Vår sinnstilstand påvirker virkelighetsforståelsen vår og fargelegger hele vår verden. Slik kan man argumentere for at god mental helse er et fundamentalt gode som bør prioriteres. Vi oppfordrer imidlertid alle som ønsker mer ressurser, til samtidig å kommentere forslagenes alternativkostnad – altså hvor disse ressursene skal tas fra. Det er jo slik at enhver lege som jobber i psykisk helsevern også kunne brukt tiden sin på å bedre den psykiske folkehelsen et annet sted, for eksempel ved å jobbe som fastlege. Det kan hende fastlegekrisen er et vel så stort problem for den psykiske folkehelsen som rekrutteringskrisen i psykiatrien, i og med at de fleste psykiske plager behandles i primærhelsetjenesten.
Vi oppfordrer alle som ønsker mer ressurser, til samtidig å kommentere forslagenes alternativkostnad – altså hvor disse ressursene skal tas fra
Mot dette vil noen hevde at behandling av psykiske lidelser er krevende og bør utføres av spesialister. Når flere lærere under lærerstreiken gikk ut og sa at de ikke ville ta ansvar for barn og unges psykiske helse, kan dette være et symptom på en utvikling hvor stadig flere offentlige instanser tenker at psykisk helse ikke er deres ansvar (5). Slik ansvarsfraskrivelse kan være en av ulempene ved at psykiatrien blir mer spesialisert. Psykisk helsevern står her i et vanskelig dilemma. På den ene siden må psykiateren argumentere for sin unike kompetanse for å få tilført mer ressurser. Samtidig kan dette skape et inntrykk av at psykologisk hjelp er noe som bare kan gis av profesjonelle. Flere har vært kritiske til denne spesialiseringen av sjelelig omsorg (6).