Fotvask og håp
Jeg arbeidet på en lokal klinikk for allmennpraksis i Thessaloniki og i flyktningleiren utenfor byen. Thessaloniki er den nest største byen i Hellas og ligger 1–2 ukers tur til fots fra grensen til Tyrkia. Migranter på vei fra Tyrkia kommer ofte innom Thessaloniki før de begir seg videre på turen langs den farlige Balkan-ruten via Albania eller Nord-Makedonia. De er hjemløse mens de oppholder seg i Thessaloniki. Flesteparten har behov for mat, hvile, en dusj, og noen trenger også medisinsk hjelp.
Navnet på klinikken, Filia, betyr vennskap på gresk. Den ligger i et lugubert strøk mellom en søppeldynge, et rustent tog og bordeller. For migranter som er på vei nordover, er klinikken et viktig stoppested, og ryktene om den har spredd seg til flyktningenes hjemland. På dagtid tilbys legetilsyn og sårstell. På ettermiddagene er det matutdeling og tilbud om en sovepose, sko og sokker til den videre reisen.
Klinikken ligger i et lugubert strøk mellom en søppeldynge, et rustent tog og bordeller
Vi møtte pasienter med hovne bein, store blemmer og sår på føtter og legger etter mange lange dagsmarsjer til fots i dårlig fottøy. Før vi stelte blemmene, ga vi dem alltid et fotbad. Dette var et etterlengtet tilbud etter kanskje flere uker uten noen mulighet for en ordentlig vask. Mange pasienter hadde problemstillinger som forstoppelse, hemoroider, skabb og infiserte gnagsår. Jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle behandle alvorlige psykiske lidelser og traumer mer enn kviser, luftveisinfeksjoner og refluksplager. Hverdagsproblemene deres var ofte de samme som vi ser i en vanlig allmennpraksis, fordi mange av pasientene våre hadde oppholdt seg flere år i Hellas mens de ventet på å få behandlet asylsøknaden. Jeg tror det viktigste for disse pasientene var å bli møtt og sett i en håpløs situasjon.
Andre pasienter oppsøkte klinikken for problemer som gjorde dypere inntrykk på meg. I løpet av tiden jeg var der, kom pasienter med kraftig dehydrering, større kneskader eller brannsår som de hadde pådratt seg på de farlige fluktrutene. Noen av disse tilstandene skulle ha vært håndtert på sykehus, men pasientene anså det som for risikabelt å dra til sykehus på grunn av deres juridiske status.
I flyktningleiren bodde familier i 15 kvadratmeter store containere. Vi hjalp noen kvinner som var ofre for vold i hjemmet, med sårstell og undersøkte for brudd etter slag og spark. Disse kvinnene hadde begrensede muligheter til å komme seg unna sin håpløse hjemmesituasjon. Når de allerede hadde ventet flere måneder eller år på svar på asylsøknaden, var det ikke et alternativ å dra noe annet sted før deres juridiske status var avklart.