Artikkel
ICD-10 klassifikasjonen av somatiske (legemlige) sykdommer følger dels et «etiologisk fysiologisk prinsipp», dels et «organprinsipp». Der man ikke har sikre markører, bruker man rene symptombeskrivelser (kapittel R). Psykiatriske diagnoser klassifiseres i prinsippet på samme måte. Kapitlene F0, F1, F7 og F8 omhandler lidelser som primært er forårsaket av organiske lidelser, psykoaktive stoffer, psykisk utviklingshemning og utviklingsforstyrrelser (1) . Når Aarre mener at dagens psykiatriske diagnoser mangler validitet og derfor er uegnet som utgangpunkt for behandling (2) , antar jeg at det er gruppen F2-F6 han sikter til.
Men selv om dagens kriteriebaserte diagnostikk for F2-F6-diagnoser på samme måte som for somatiske diagnoser både er påvirket av vår tids vitenskapsfilosofiske paradigmer, med de begrensninger det innebærer (3) og har en slagside mot å sikre høy pålitelighet, er det ikke riktig at validitet er fraværende. Det er f.eks. vesentlige kliniske forskjeller i både symptomatologi og forløp mellom bipolare lidelser og kjernegruppen av schizofreni. ADHD er forskjellig fra anoreksi og så videre. Det er også nevrobiologiske og psykometriske forskjeller, f.eks. mellom ustabil personlighetsforstyrrelse og bipolar 2 lidelse (4) . Disse forskjellene har også betydning for valg av behandling.
Hovedproblemet i dagens psykiatri er ikke diagnoser per se, men utilstrekkelig kunnskap om psykiatrisk fenomenologi og nevropsykiatriske differensialdiagnoser blant de som stiller diagnoser (5, 6) . Det hele forsterkes ved innføringen av elektroniske diagnoseverktøy som kun dekker en brøkdel av de diagnoser som er aktuelle. Det er skremmende svak faglighet når manglende «funn» ved bruk av f.eks. MINI-nevropsykiatrisk intervju eller SCID tolkes som at det ikke foreligger en psykisk lidelse. Dagens elektroniske intervjuer opererer dessuten med kategoriske diagnoser. Subterskeldiagnostikk er ikke lenger noen mulighet.
En psykiatrisk diagnose forstås best som en grovkategorisering av en pasients symptomer og plager. Den kan gi en pekepinn om type behandling, men vil alene sjelden være tilstrekkelig som eneste grunnlag for å iverksette en behandling. Ved å fjerne psykiatrisk diagnostikk legger man opp til diagnostisk tombola (6) . Det vil være en ulykke for pasientene og en fallitterklæring for psykiatrien.