Kjell A Nøkleby
Illustrasjonsfoto: imageBROKER/NTB
(...) Bergmynte hører til leppeblomstfamilien. Blomstene er rødlilla, og hele planten har en sterkt aromatisk lukt. Bergmynte kalles også kung, et navn som trolig er avledet av cunila (lat. plante med sterk lukt) (1) og som også er benyttet om dens nære slektning merian (2) . Bergmynte er en varmekjær plante. Den liker seg dårlig på dyrket mark og foretrekker sørvendte, solvarme berg (1, 3, 4) . Plantens latinske navn er Origanum vulgare der slektsnavnet er sammensatt av oros (gr. fjell) og ganos (gr. pryd) (1, 5) .
Med sin spesielle kraft skulle bergmynte verne kvinnen mot trollskap når hun var mest utsatt for mørkets makter, som under brudeferd og i barsel
Bergmynte har vært brukt som legeplante siden klassisk tid (1) . Middelalderens folkemedisin gjorde utstrakt bruk av planten (3–5) . Med sin spesielle kraft skulle bergmynte verne kvinnen mot trollskap når hun var mest utsatt for mørkets makter, som under brudeferd og i barsel (1, 4, 5) . Knust og blandet med honning var den god mot hoste, halsbyll og gulsott. Saften ble drukket mot spolorm, og et avkok skulle skjerpe synet.
Planten inneholder flyktig olje (0,5 %) med varierende fenol-innhold (tymol og karvakrol), garvestoff, kaffesyre og seskviterpener. Drogen, herba organi (blad og blomster) var offisinell her i landet frem til 1963 (6) .
Bergmynte gir et ikke ubetydelig bladkrydder, oregano. Oregano er i våre dager best kjent som pizzakrydder, men kan benyttes også i supper samt til kjøtt og blodmat.