Halvparten av de 62 nye LIS1-stillingene som kom på statsbudsjettet i fjor, strykes i den samme regjeringens budsjettforslag for 2023. Løftebruddet rammer ikke bare de som står i kø for LIS1-tjeneste.
Foto: Sturlason
Det er gammelt nytt at det står dobbelt så mange nyutdannede leger i kø for LIS1-tjeneste som det er utlyste stillinger (1) . På samme tid er fastlegekrisen blitt et landsdekkende problem for primærhelsetjenesten, der snart en kvart million nordmenn kan stå uten fastlege (2) . I psykisk helsevern avvises hver fjerde henvisning til spesialist, en stigende trend bare fra i fjor (3) .
Nå velger regjeringen likevel å kutte halvparten av de 62 nye LIS1-stillingene som kom med fjorårets statsbudsjett (4) . Det er smått utrolig – ikke minst fordi disse stillingene var bundet opp til videre spesialistutdanning i nettopp allmennmedisin og psykiatrifagene (4, 5) .
Det politiske grepet med både å opprette flere LIS1-stillinger og samtidig kreve at disse bindes opp til videre spesialisering, kunne tyde på at regjeringen hadde mer enn én tanke i hodet om spesialistutdanningen for leger.
Mye skal fremdeles utredes før det formelle og praktiske rundt ordningen med bundne LIS1-stillinger er på plass. Både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden vil ha sitt å si når LIS1-tjeneste bindes opp mot videre valg av spesialistutdanning. Helsedirektoratet viser også til at bundne LIS1-stillinger vil kreve tilpasninger i spesialistforskriften av 2019 (5) .
Hva skal vi tenke om en regjering som ikke tar seg tid til å vente på resultatene fra egne politiske grep?
Den nødvendige innsatsen fra forvaltningen, foretakene og kommunene for å få til en god modell for ordningen halveres neppe, selv om halvparten av stillingene strykes fra budsjettet. Det er ingen grunn til å betvile, som Helsedirektoratet videre peker på i sin rapport, at det kan bli en utfordring å finne de rette kandidatene til stillingene (5) . I dag synes dette likevel å være blant de mer overkommelige hindringene mot bedre spesialistdekning i landet.
I tillegg til å trosse tallenes tydelige tale har regjeringen også en særdeles dårlig timing. Første rapportering fra deres eget nedsatte hurtigarbeidende ekspertutvalg for styrking av fastlegeordningen kommer ikke før i desember (6) . Samtidig er Helsepersonellkommisjonen fortsatt i siste halvdel av sitt oppdrag med å «etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak (…) for å utdanne og rekruttere kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten» (7) . Hva skal vi tenke om en regjering som ikke tar seg tid til å vente på resultatene fra egne politiske grep?
I 2019 fant Helsedirektoratet at det var behov for 200 nye LIS1-stillinger (8) . Med halveringen av de 62 nye stillingene fra i fjor, er vi nå 31 LIS1-stillinger i manko. Dette som følge av en regjering som velger å snu før målstreken.