Bruk av tvang under ambulansetransport

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    BAKGRUNN

    BAKGRUNN

    Pasienter som motsetter seg helsehjelp kan løsne ambulansebårens sikkerhetsbelter. Det er kjent at ambulansepersonell i noen tilfeller bruker tepper, bandasjemateriell eller borrelåsstropper for å sikre pasienten under transport. Formålet med denne studien var å undersøke forekomsten av denne typen tvangsbruk.

    MATERIALE OG METODE

    MATERIALE OG METODE

    Anslagsvis 400 ansatte i ambulansetjenesten i Innlandet ble i 2021 invitert via e-post til en digital spørreundersøkelse om bruk av tvang overfor pasienter som motsatte seg helsehjelp.

    RESULTATER

    RESULTATER

    Vi mottok 85 svar, og 62 personer (72,9 %) oppga å ha brukt tvang. Av disse hadde 38 personer (44,7 %) festet pasientens armer/ben ved hjelp av tepper, bandasjer eller borrelåsstropper for å sikre vedkommende under transport. 36 (42,4 %) hadde opplevd at personell hadde sittet uten sikkerhetsbelte i ambulansen for å sikre en pasient under transport.

    FORTOLKNING

    FORTOLKNING

    Resultatene tyder på at ambulansepersonell jevnlig bruker tvang under ambulansetransport mot pasienter som motsetter seg helsehjelp. Det er behov for å diskutere hvordan slik ambulansetransport kan gjøres på en sikker, forsvarlig og omsorgsfull måte.

    Main findings

    HOVEDFUNN

    Et flertall av ambulansepersonellet hadde anvendt tvang for å ivareta pasientens sikkerhet under transport.

    En stor andel hadde erfart at personell løsnet seg fra eget sikkerhetsbelte for å sikre en pasient under transport.

    Artikkel
    Innledning

    Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven kan tvang og makt defineres som «tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang eller makt» (1). I denne undersøkelsen er tvang definert som bruk av fysisk makt. Legalitetsprinsippet tilsier at staten ikke kan gripe inn mot borgerne uten hjemmel i lov (2). I helsetjenesten brukes tvang blant annet for å sikre forsvarlige tjenester til pasienter som ikke er samtykkekompetente, og for å hindre skade på pasient eller personell (3–7). Velferdslovgivningen inneholder en rekke hjemler for tvang, men anvendelsen av disse i prehospital kontekst er i liten grad problematisert i lovforarbeider og litteratur. Det er mange gråsoner i den kliniske praksisen, og Helsedirektoratets veileder om tvangsbruk påpeker nødvendigheten av å bruke klinisk skjønn (8, 9).

    Flere særegenheter ved ambulansetransport er relevante i forbindelse med bruk av tvang:

    • Pasienter kan fysisk utagere underveis i en transport i situasjoner hvor det er uaktuelt å stanse ambulansen og/eller åpne døren.

    • Personer som løsner seg fra sikkerhetsselene, kan utgjøre en trussel for seg selv og andre i kupéen.

    • Ambulanseoppdrag er ofte bestilt av en tredjepart som ambulansepersonellet ikke selv har vært i kontakt med.

    • Ambulansepersonell har ikke tilgang til pasientjournalen.

    • I ambulansen er det ikke utstyr til å sikre en pasient liggende på båre uten at vedkommende har mulighet for å løse seg ut av selene under transport.

    Basert på egne erfaringer vet vi at ambulansepersonell i noen tilfeller bruker tvang for å forhindre at pasienter som motsetter seg helsehjelp, er usikret i ambulansen under transport. Denne studiens formål var å utforske omfanget av tvangsbruk under ambulansetransport. Vi ønsker også å belyse utfordringer ambulansepersonell opplever i møtet med pasienter som motsetter seg helsehjelp og diskutere trafikksikkerhetsmessige og juridiske rammer som er utformet med tanke på ambulansetjenester.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    I perioden juni–august 2021 ble de anslagsvis 400 ansatte i ambulansetjenesten i Innlandet invitert via e-post til å lese informasjonsskriv og besvare et digitalt spørreskjema med spørsmål om antall ganger de selv hadde brukt tvang eller hadde observert at ambulansepersonell eller andre hadde sittet uten sikkerhetsbelte for å sikre en pasient under transport (tabell 1). Deltagelse var frivillig og anonym.

    Tabell 1

    Svar fra ansatte i ambulansetjenesten i Innlandet (n = 85) på tre spørsmål. Under hvor mange oppdrag siden årsskiftet har du: 1) … måttet bruke tvang for at en pasient skulle være forsvarlig sikret under transport? For eksempel ved å ta på pasienten sikkerhetsbeltene hvis pasienten forsøker å komme løs av dem eller holde pasientens armer og/eller ben fast uten pasientens samtykke? 2) … festet/sikret pasientens armer og/eller ben ved hjelp av tepper/bandasjer/borrelåsstropper etc. for at vedkommende skulle være forsvarlig sikret under ambulansetransport? 3) … opplevd at ambulansepersonellet/politiet/andre har sittet uten sikkerhetsbelte for å holde en pasient i ro under ambulansetransport?

    Aldri

    1–3 ganger

    4–6 ganger

    > 7 ganger

    Spørsmål 1, n (%)

    23 (27)

    48 (56)

    12 (14)

    2 (2)

    Spørsmål 2, n (%)

    48 (57)

    33 (39)

    3 (4)

    1 (1)

    Spørsmål 3, n (%)

    36 (42)

    38 (45)

    8 (9)

    3 (4)

    Norsk senter for forskningsdata (NSD) vurderte dataene som anonyme (ref.nr. 775741). Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) avdeling sør-øst C vurderte studiens formål som utenfor helseforskningsloven (fremleggsvurdering ref.nr 270172). Svarene ble analysert med beskrivende statistikk og presentert med antall (n) og prosent (%).

    Resultater

    Resultater

    Vi mottok 85 besvarelser, noe som tilsvarer en svarprosent på 21. 62 personer (72,9 %) hadde brukt tvang for at pasienter skulle være forsvarlig sikret under transport, 38 personer (44,7 %) hadde sikret pasienters armer og/eller ben ved hjelp av tepper, bandasjer eller borrelåsstropper. Det var 49 personer (57,6 %) som hadde opplevd at personell i ambulansen hadde sittet uten sikkerhetsbelte for å sikre pasienter under transport.

    Diskusjon

    Diskusjon

    Resultatene tyder på at tvangsbruk forekommer hyppig under ambulansetransport. Dette samsvarer med tall fra en polsk studie, der 75 % av paramedisinerne hadde brukt tvang i form av immobilisering (10). De negative konsekvensene av tvangsbruk kan oppleves større for pasienten enn for helsepersonellet (11). Selv om tvang brukes for å redusere skade på pasient og personell (9, 11), har tidligere forskning vist at skadeomfanget ikke øker når tvangsbruken går ned (12). Det mangler imidlertid forskning på dette i en prehospital kontekst der trafikksikkerhet og de spesielle prehospitale særegenhetene blir diskutert. Funnene våre viser at personell i ambulansetjenesten utsettes for farer ved at de sitter usikret i ambulansen under transport fordi de opplever det som nødvendig for å sikre pasienten. At pasient og personell rutinemessig er usikret i ambulansekupéen, er problematisk sett i lys av krav om sikkerhet på arbeidsplassen (13) og at pasienter og personell, i likhet med andre bilister, er pålagt å sitte fastspent med sikkerhetssele i trafikken (14), samt at bruk av bilbelte reduserer risikoen for å bli drept eller skadd i trafikken med inntil 60 % (15).

    Ambulansepersonell blir tildelt oppdrag fra en koordinator ved akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) bestilt av en tredjepart. Det fremkommer av pasient- og brukerrettighetsloven at helsepersonell som utøver helsehjelp, selv er ansvarlig for å treffe eventuelt vedtak om helsehjelp når pasienten motsetter seg behandlingen (3). Men når oppdraget er bestilt av en tredjepart og ambulansepersonellet ikke har tilgang på pasientjournal eller annen dokumentasjon, er det vår erfaring at ambulansepersonellet ofte ikke har den nødvendige informasjonen om den planlagte helsehjelpen til selv å kunne avgjøre om helsehjelpen er viktig nok til å forsvare tvang.

    Denne studien er gjort på et ikke-tilfeldig utvalg ambulansepersonell i et avgrenset geografisk område. Videre er svarprosenten lav, og funnene kan derfor ikke generaliseres. Ambulansepersonell som har jobbet på samme oppdrag, kan ha rapportert samme hendelse, noe som kan overestimere forekomsten av tvangsbruk. Selv om hyppigheten av tvangsbruk i ambulansetjenesten er vanskelig å tallfeste, dokumenterer studien at tvangsbruk forekommer. Vurdering av om denne typen tvang er hjemlet i lovverket, krever bruk av skjønn og inngående kjennskap til mange relevante lover som ikke er begrenset til helselovgivningen. Det er behov for å gjennomgå tolkningen av et komplekst lovverk samt en gjennomgang av utstyret i ambulansene og de strukturelle rammene, slik at transport av pasienter som motsetter seg helsehjelp kan skje på en trygg måte både for pasienter og ansatte i ambulansetjenesten.

    Artikkelen er fagfellevurdert.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media