Melanom er en relativt vanlig diagnose, både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Pågående forskning og nytt kunnskapsgrunnlag gjør at anbefalingene for utredning og behandling endres kontinuerlig. Dette kan føre til usikkerhet hos leger som ikke behandler denne pasientgruppen regelmessig. Med denne kliniske oversikten ønsker vi å gi et sammendrag over de siste anbefalingene, primært rettet mot allmennleger, hudleger og leger på lokalsykehus.
Melanom er en av de vanligste kreftformene i Norge, og forekomsten har vært sterkt økende siden 1960-tallet. Dette er nå, etter bryst- og testikkelkreft, den nest vanligste kreftformen hos kvinner og menn 25–49 år (1) . Melanom med spredning var tidligere ansett som en uhelbredelig sykdom med relativt kort forventet levetid, men utviklingen innen behandling har de siste ti årene ført til at pasientene nå lever betydelig lenger.
Formålet med denne artikkelen er å gi en kortfattet oppsummering av utredning og behandling basert hovedsakelig på det norske handlingsprogrammet for maligne melanomer (2) , søk etter relevante artikler i PubMed og forfatternes egne kliniske erfaringer.
Vaktpostlymfeknutediagnostikk
Vaktpostlymfeknutediagnostikk
I dag tilbys vaktpostlymfeknutediagnostikk ved tumortykkelse over 1 mm, og den utføres i samme seanse som utvidet eksisjon (9) . Det angis at 20 % av pasientene med tumortykkelse 1–4 mm har metastase i vaktpostlymfeknuten(e). Av disse har 15–20 % spredning til ytterligere lymfeknuter i samme regionale lymfeknutestasjon (15) .
Funnraten av positiv vaktpostlymfeknute er liten ved tumortykkelse under 0,8 mm (pT1a), og prosedyren skal ikke tilbys denne pasientgruppen. Unge pasienter med tumortykkelse på 0,8–1,0 mm med ulcerasjon eller mitoser kan vurderes i multidisiplinært team for vaktpostlymfeknutediagnostikk (2) .
Utvidet eksisjon og vaktpostlymfeknutediagnostikk utføres som regel dagkirurgisk med preoperativ lymfoscintigrafi og enfotonstomografi (SPECT)-CT dagen før. Peroperativt brukes gammaprobe og eventuelt patentblått for å lokalisere vaktpostlymfeknuter, som kan være utfordrende å finne, spesielt på halsen. Pasienter med melanom i hode/halsregion kan derfor henvises til universitetssykehus for slik diagnostikk. Dersom vaktpostlymfeknuten ikke ligger tilgjengelig for kirurgi, kan pasienten henvises for ultralydundersøkelse med eventuelt finnålsaspirasjonscytologi ved funn av suspekt lymfeknute. Preparat(ene) sendes til diagnostikk hos patolog.
Ved funn av metastase i vaktpostlymfeknute kan tilleggsbehandling være aktuelt. Pasientene diskuteres i multidisiplinært team. Faktorer som primærtumors aggressivitet (Breslow-tykkelse, ulcerasjon, antall mitoser) samt størrelse på metastasefokus i lymfeknuten og komorbiditet, avgjør videre oppfølging og behandling.
Tidligere var kompletterende lymfeknutedisseksjon standardbehandling for å hindre regionalt residiv og ytterligere spredning av sykdommen. I dag anbefales ikke dette lenger rutinemessig (16, 17) .