Diskusjon
Akutt kalsifiserende tendinitt i m. longus colli er en aseptisk inflammatorisk respons på utfelling av kalsium-hydroksyapatittkrystaller i m. longus colli-senen. M. longus colli er en prevertebral muskel som flekterer og roterer nakken. Utfellingen har predileksjon for de øvre fibrene som strekker seg fra processus transversus C3–C5 til fremre tuberkel av C1 (atlas) (1–4).
Etiologien er fremdeles uavklart. En hypotese er at traume, degenerasjon eller iskemi i senen disponerer for deponering av krystallene, og at dette er et forsøk på å kompensere for redusert kvalitet i senesubstansen. Ruptur og frigjøring av krystallene induserer en kraftig inflammatorisk fremmedlegemerespons i det omgivende bløtvevet. Krystallene resorberes i løpet av én til to uker, og symptomene går vanligvis tilbake etter noen få dager (1, 2). En studie fant symptomvarighet på 4,6 dager i gjennomsnitt (3). Tilstanden responderer godt på ikke-steroide antiinflammatoriske midler, og ev. steroider i uttalte tilfeller (1–4). Insidensen ble i en epidemiologisk studie fra 2013 angitt til 0,5 per 100 000, men ble samtidig vurdert til å være underrapportert. Tilstanden affiserer vanligvis aldersgruppen 30–60 år (5).
Kalsifiserende tendinitt i m. longus colli omtales i litteraturen også som prevertebral kalsifiserende tendinitt, retrofaryngeal tendinitt eller longus colli-tendinitt, og kjennetegnes av et typisk klinisk bilde med akutte og sterke nakke- og svelgsmerter og redusert nakkebevegelighet. Det kan foreligge ledsagende feber, mild leukocytose og forhøyet CRP og SR (1–4).
Tilstanden kan imitere infeksiøse tilstander som retrofaryngeal abscess og spondylodiskitt. Som denne kasuistikken viser, er bildediagnostikk essensielt for å stille diagnosen. Gullstandarden er CT av collum med intravenøs kontrast, som fremstiller de patognomoniske forkalkningene i longus colli-senen i de øvre fibrene i nivå med C1–C2 (1–4) – som også ble påvist hos denne pasienten (figur 1).
Mengden kalk kan variere og korresponderer ikke med grad av inflammasjon (2). Det kan foreligge sekundære inflammatoriske forandringer som væske retrofaryngealt og ødem i det prevertebrale bløtvevet, som påvist på både CT og MR hos denne pasienten (figur 1 og 2). Ved retrofaryngeal abscess vil man forvente kontrastoppladning rundt væskesjiktet, eventuelt gasslokulamenter og forstørrete lokale lymfeknuter, i motsetning til ved kalsifiserende tendinitt, hvor dette er fraværende (2, 4). Hos denne pasienten ble det likevel gitt antibiotika, da en infeksiøs prosess ikke kunne utelukkes helt. Antibiotikabehandlingen ble riktignok seponert, da pasientens symptomer gikk raskere tilbake enn man ville forvente ved infeksjon, noe som styrket mistanken om kalsifiserende tendinitt.
I dette tilfellet ble det også utført MR av cervikalcolumna for å utelukke spondylodiskitt. MR har høy sensitivitet når det gjelder å fremstille de inflammatoriske forandringene i og rundt m. longus colli, men har dårligere sensitivitet enn CT når det gjelder å fremstille forkalkningene, og er derfor ikke førstevalg (2).
Kasuistikken illustrerer at kalsifiserende tendinitt i m. longus colli er en tilstand med typiske bildefunn på CT, og både klinikere og radiologer bør mistenke tilstanden hos pasienter med akutte nakkesmerter, nakkestivhet og svelgsmerter. Kjennskap til diagnosen vil kunne redusere unødvendig medikamentell eller kirurgisk intervensjon og forkorte pasientens smerter.