En britisk hudlege forteller

Det er ikke mange hudleger som skriver en selvbiografi. Alex Anstey er en av dem, og han skriver godt. Anstey er tidligere sjefredaktør i British Journal of Dermatology, et av verdens ledende vitenskapelige tidsskrifter i dermatologi, men har også gjort seg bemerket innen forskning, medisinsk utdanning og helseledelse.

I denne boka forteller Anstey om sin tid som medisinstudent, lege i spesialisering og ferdig spesialist i klinisk praksis i og utenfor sykehus. Her er det mye mange norske leger vil kjenne seg igjen i. Hans evne til å reflektere over små og store hendelser og hvilken betydning de har hatt for egen praksis og karriere, er lesverdig for mange, også utenfor hudfaget.

Det er likevel feil å kalle dette for kun en selvbiografi, for den handler om mye mer enn forfatteren. Hvert kapittel innledes med små og treffende pasientvignetter. Han beskriver historien bak og sine egne erfaringer fra The National Health Service – oftest kun omtalt som NHS – særlig fra Wales, der han lenge arbeidet. Han lyktes nok ikke å redde NHS, slik bokas tittel kan antyde, men han klarte å forbedre helsetjenestetilbudet i sitt område og å bli en inspirasjonskilde for andre. Han forkortet håpløst lange ventetider for spesialisttilsyn ved å organisere tjenestene på en ny måte. Hans stikkord er tettere samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, telemedisin og krav om digitale fotografier av utslett og hudlesjoner ved alle henvisninger. Han gir også brede omtaler av kjente og mindre kjente personer som har inspirert ham, og som bør inspirere oss alle, uavhengig av spesialitet.

Deler av denne boka har en kvalitet som minner om litterære beskrivelser av livet som landsbylege eller dyrlege i Storbritannia. Andre deler av boka er i overkant detaljerte og omstendelige og med et altfor stort persongalleri for utenforstående. For leger som er anglofile og sliter med organiseringen av spesialisthelsetjenester, kan denne boka likevel være verdt å lese.