Språket er fleksibelt
Språket vårt er mer fleksibelt enn mange tenker seg. Det er ikke noe i veien for å sette sammen substantiver på ulike måter – det gjør vi stadig vekk. Sammensetninger kan følge ulike mønstre med samme etterledd. «Forholdet mellom leddene i en sammensetning kan være av det mangfoldigste slag, og det blir vår viten om verden og hvordan den er innrettet, som bestemmer hvilken betydning sammensetningen skal ha», skriver Finn-Erik Vinje (2).
Fra dagliglivet kjenner vi for eksempel kjøttpølse og kyllingpølse, som indikerer hva pølsene er laget av, mens familiepølse og jegerpølse åpenbart er dannet på en annen måte. Når vi påtreffer ordet selvvask på en bensinstasjon, kan man tenke seg to muligheter: Her kan man enten vaske bilen selv eller man kan vaske seg selv, men det er selvsagt det første som er riktig. Vi omgir oss med en rekke sammensetninger som teoretisk sett er tvetydige, men som i praksis er entydige (2). En ferjekø kan bety en kø av ferjer, men mer sannsynlig er at det er snakk om en kø av kjøretøyer som ønsker å kjøre om bord i ferja. På samme vis betyr ikke garasjesalg at man selger garasjer, men at salget foregår i et garasjelokale (2). Når slike sammensetninger nesten aldri forårsaker misforståelser, men tolkes etter intensjonen, er det fordi konteksten legger til rette for den intenderte betydningen (3).
En vanlig feil i moderne norsk er for øvrig tendensen til å oppløse sammensetninger, det vil si at man skriver antibiotika profylakse og trombose profylakse i to ord i stedet for ett. Dette kalles særskriving og skyldes engelsk påvirkning (3).