Morten Andreas Horn og Siri Brelin skriver under tittelen «Dødshjelp: Selvbestemmelsens grenser» at døende påvirkes av presset fra omverdenen; de ser og føler på at de utgjør en byrde for andre (1). De skriver vi må ta på alvor når pasienter forteller oss at de ønsker å dø, men at det ikke er gitt at vårt svar skal være å hjelpe dem med å ta sitt liv.
Jeg vil minne Horn på at han under en debatt på Litteraturhuset 9. april 2014 sa at selv om dødshjelp er forbudt i Norge i dag, så er risikoen for å bli «tatt» for å ha ytt dødshjelp forsvinnende liten (2). Samtidig var omfanget av illegal dødshjelp lavt, og han tolket dette som et uttrykk for at norske leger rett og slett ikke så det som riktig å ta livet av sine pasienter på oppfordring, eller bistå dem i deres selvmord.
Spørsmålet om dødshjelp blir av Horn og Brelin forvansket, og jeg vil derfor peke på at det ikke handler om at leger skal ta liv uten at det er mennesker med en progressiv, ikke helbredelig sykdom, med rett til å få tilgang til en medisin som de selv kan innta når - og om – de vil! Vi finner etter min oppfatning det klart beste systemet for dødshjelp i Oregon, der loven om verdig død har fungert i vel 20 år. Oregons dødshjelpspraksis er grundig vurdert av myndigheter og forskere. Professor Barbara Glidewell (3), som har arbeidet med å utdanne og hjelpe helsepersonalet til å gjennomføre oppgavene på best mulig måte, sier at rapporten ikke gir noen støtte til påstander om at en slik praksis vil føre til utglidning og uverdige tilstander i dødspleien.
Så til selvbestemmelse. Pasienten har som utgangspunkt full selvbestemmelsesrett over egen helse, og skal derfor samtykke til all helsehjelp som blir gitt vedkommende, jf. pasientrettighetsloven § 4–1 (4). Selvbestemmelse er videre etter min mening det sentrale poeng i humanismens spesifikke argumentasjon for aktiv dødshjelp, og er et filosofisk og etisk grunnsyn som gjennom historien har nedkjempet umyndiggjørende bud, lover og tradisjoner. Dette gjelder særlig knyttet til slike som har vært knyttet til livsprosessene: seksualitet, forplantning, prevensjon, abort, selvmord og – dødshjelp.
Dessuten vil jeg si at rettferdighet eller likerettsprinsippet er den siste verdien. Her ligger det nær å sammenligne med abort. Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut. Den viktigste konsekvensen for den håpløst lidende syke av at dødshjelp kan være straffefritt er åpenbar: Befrielse fra meningsløs lidelse.
Befrielse fra meningsløs lidelse
Morten Andreas Horn og Siri Brelin skriver under tittelen «Dødshjelp: Selvbestemmelsens grenser» at døende påvirkes av presset fra omverdenen; de ser og føler på at de utgjør en byrde for andre (1). De skriver vi må ta på alvor når pasienter forteller oss at de ønsker å dø, men at det ikke er gitt at vårt svar skal være å hjelpe dem med å ta sitt liv.
Jeg vil minne Horn på at han under en debatt på Litteraturhuset 9. april 2014 sa at selv om dødshjelp er forbudt i Norge i dag, så er risikoen for å bli «tatt» for å ha ytt dødshjelp forsvinnende liten (2). Samtidig var omfanget av illegal dødshjelp lavt, og han tolket dette som et uttrykk for at norske leger rett og slett ikke så det som riktig å ta livet av sine pasienter på oppfordring, eller bistå dem i deres selvmord.
Spørsmålet om dødshjelp blir av Horn og Brelin forvansket, og jeg vil derfor peke på at det ikke handler om at leger skal ta liv uten at det er mennesker med en progressiv, ikke helbredelig sykdom, med rett til å få tilgang til en medisin som de selv kan innta når - og om – de vil! Vi finner etter min oppfatning det klart beste systemet for dødshjelp i Oregon, der loven om verdig død har fungert i vel 20 år. Oregons dødshjelpspraksis er grundig vurdert av myndigheter og forskere. Professor Barbara Glidewell (3), som har arbeidet med å utdanne og hjelpe helsepersonalet til å gjennomføre oppgavene på best mulig måte, sier at rapporten ikke gir noen støtte til påstander om at en slik praksis vil føre til utglidning og uverdige tilstander i dødspleien.
Så til selvbestemmelse. Pasienten har som utgangspunkt full selvbestemmelsesrett over egen helse, og skal derfor samtykke til all helsehjelp som blir gitt vedkommende, jf. pasientrettighetsloven § 4–1 (4). Selvbestemmelse er videre etter min mening det sentrale poeng i humanismens spesifikke argumentasjon for aktiv dødshjelp, og er et filosofisk og etisk grunnsyn som gjennom historien har nedkjempet umyndiggjørende bud, lover og tradisjoner. Dette gjelder særlig knyttet til slike som har vært knyttet til livsprosessene: seksualitet, forplantning, prevensjon, abort, selvmord og – dødshjelp.
Dessuten vil jeg si at rettferdighet eller likerettsprinsippet er den siste verdien. Her ligger det nær å sammenligne med abort. Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut. Den viktigste konsekvensen for den håpløst lidende syke av at dødshjelp kan være straffefritt er åpenbar: Befrielse fra meningsløs lidelse.
Litteratur:
1)Horn MA, Brelin S. Dødshjelp: Selvbestemmelsens grenser. Tidsskr Nor Legeforen 17.2.2022. https://tidsskriftet.no/2022/02/kommentar/dodshjelp-selvbestemmelsens-grenser#comment-2501 Lest 18.2.2022.
2) Horn MA. Dødshjelp i det skjulte? Dagens Medisin 21.6.2019. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/06/21/dodshjelp-i-det-skjulte/ Lest 18.2.2022.
3) Horin A. Look how we do it in Oregon, the ethics guardian tells Gillard. The Sydney Morning Herald. 29.9.2010. https://www.smh.com.au/national/look-how-we-do-it-in-oregon-the-ethics-guardian-tells-gillard-20100928-15vv3.html Lest 18.2.2022.
4) LOV-1999-07-02-63. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 Lest 18.2.2022.