Birger Flønæs, Silvia E. Stierle, Hebe D. Kvernmo Om forfatterne
Artikkel

Bildet viser en langsgående fraktur i corpus av os hamatum med subluksasjon av femte karpometakarpalledd hos en mann i 40-årene etter et fall.

Frakturer i os hamatum er sjeldne og utgjør 2–4 % av alle bruddene i håndroten (1). Diagnostikk og behandling er ofte forsinket på grunn av få kliniske funn kombinert med at bruddet kan være vanskelig å oppdage på konvensjonell røntgen. CT er derfor anbefalt ved fortsatt smerte ulnart i håndroten etter negativ røntgenundersøkelse (1, 2). Bruddene deles inn i fraktur i corpus og hamulus. Skaden er forårsaket av aksial kompresjon av os hamatum gjennom fjerde og femte metakarp, som begge artikulerer med os hamatum. Dette kan resultere i en subluksasjon i karpometakarpalledd fire og fem med en koronal bruddlinje gjennom os hamatum, oftest i dorsale del. Fjerde og femte karpometakarpalledd tillater cirka 30° bevegelse, og er viktig for gripekraften. Det er derfor viktig med tilheling uten trinndannelse av bruddet og uten subluksasjon i karpometakarpalleddet for å redusere risikoen for artroseutvikling. Isolerte, udislokerte frakturer i corpus vurderes oftest som stabile og kan behandles med gipsing, mens dislokerte frakturer anbefales reponert og fiksert med pinner, alternativt plater eller skruer, med samtidig reposisjon og fiksasjon av det sublukserte karpometakarpalleddet.

Prognosen er god ved adekvat behandling. Den vanligste senfølgen er smerter etter tung belastning (2), som kan skyldes artroseutvikling, noe som alltid er en risiko etter en intraartikulær fraktur. Denne pasienten ble først operert med lukket reponering og pinnefiksasjon. Frakturen tilhelet, men pasienten utviklet posttraumatisk artrose i både fjerde og femte karpometakarpalledd, og ble ett år etter skaden operert med avstivning av fjerde og femte karpometakarpalledd med platefiksasjon.

Pasienten har gitt samtykke til at artikkelen blir publisert.

Artikkelen er fagfellevurdert.

Anbefalte artikler