Sosiale forhold påvirker etterlevelse av legemiddelbehandling for hivinfeksjon hos kvinner som bruker heroin i Tanzanias hovedstad.
Tanzanias hovedstad, Dar es Salaam. Illustrasjonsfoto: Magdalena Paluchowska / Alamy Stock Photo
Blant Dar es Salaams 6,7 millioner innbyggere bruker 300 000 personer rusmidler, og hovedstaden er et viktig knutepunkt for omsetting av rusmidler. Over 60 % av kvinner som injiserer rusmidler i Tanzania, lever med hiv.
I en studie som nylig er publisert i tidsskriftet Social Science & Medicine, ble det foretatt kvalitative intervjuer med 30 kvinner i Dar es Salam som brukte heroin og levde med hiv. Intervjuene ble analysert med databasert teoriutvikling (eng. grounded theory ) for å identifisere hvordan dagsrytmer og sosiale rom påvirket etterlevelse av antiretroviral legemiddelbehandling (1) .
Ustabile boforhold og hjemløshet, stor mobilitet, sosialt stigma og skiftende dagsruter som følge av sexarbeid eller heroinbruk var noen av de viktigste grunnene til at kvinnene ikke klarte å etterleve antiretroviral behandling. Abstinenssymptomer og manglende penger til mat var andre grunner til at det var vanskelig å ta legemidlene. Praktisk og emosjonell støtte fra familie og venner var viktige grunner til at kvinnene klarte å ta legemidlene som planlagt, for eksempel ved å få følge til legetimen eller ved å bli minnet på å ta pillene.
– Denne studien illustrerer betydningen av å ta hensyn til folks tidsgeografiske livsbetingelser hvis man skal lykkes med behandling og bedre folks helse, sier Kåre Moen, som er førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo.
– Den detaljerte analysen av dagliglivet til heroinbrukerne viste hvordan tid og rom satte begrensninger for muligheten til å ta hivmedisiner regelmessig. Å etterleve behandlingen var avhengig av forhold som var vanskelig å kontrollere, sier Moen.
– Selv om studien gir god innsikt i forhold som er spesielle for en bestemt populasjon med en bestemt sykdom i et bestemt land, er den inspirerende og har stor overføringsverdi til andre situasjoner der fagfolk skal utvikle behandlingsopplegg, sier Moen.