Artikkel
I ordbøkene finnes det ingen anbefalt forkortelse for øyeblikkelig hjelp . Det trenger vi.
Illustrasjon: Science Photo Library / NTB
Uttrykket øyeblikkelig hjelp brukes mye i helsetjenesten, men det har ingen anbefalt eller normativ forkortelse. Helsepersonelloven § 7 definerer øyeblikkelig hjelp som helsehjelp som fremstår som påtrengende nødvendig (1) , noe som i forarbeidene er beskrevet som «fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand» (2) . I klinisk praksis snakkes det om øyeblikkelig hjelp-pasienter og øyeblikkelig hjelp-innleggelser hvor man ikke kan vente med å vurdere om det foreligger alvorlig sykdom eller skade som krever rask behandling, som oftest under vurdering på legevakt eller i akuttmottak.
Et nettsøk viser at det finnes flere ulike varianter av forkortelser for øyeblikkelig hjelp: ø.hj., øhj, ØHJ, ØH, ø-hjelp, Ø-hjelp og øhjelp . Ordbøkene gir ingen veiledning.
Hovedregelen er at forkortelser skal ha små bokstaver og punktum (3) , det vil si heller ø.hj. enn øhj og ØHJ . Ø.hj. likner på andre vanlige forkortelser, som f.eks. , bl.a. og d.d . Initialordet ØH brukes først og fremst i forbindelse med kommunale øyeblikkelig hjelp døgnopphold (ØHD) (4) . Bokstavsammensetninger skal som regel ha bindestrek, og fellesnavn skal ha små bokstaver (5) , det vil si heller ø-hjelp enn Ø-hjelp og øhjelp . Andre eksempler på vanlige bokstavsammensetninger er p-pille , e-post og u-land . Forkortelser brukes først og fremst i skriftspråket, men en del er også vanlige i talespråket, spesielt hvis de lar seg uttale som vanlige ord, som cand.med. , hiv og kols .
Jeg foreslår at ø-hjelp brukes som den foretrukne forkortelsen for øyeblikkelig hjelp . Fordelen med ø-hjelp fremfor ø.hj. er at forkortelsen kan brukes både i skriftlig og muntlig kommunikasjon, og den vil være kjent for alle.