Bioteknologiloven og legers holdninger

Positive og negative konsekvenser

I mediedekningen av den nye endringen av bioteknologiloven er det brukt kjente teknikker, inkludert det å la enkeltindivider stå fram og fortelle sin historie. På den ene side har vi sett hvordan enkeltindivider mener tidligere norsk lovverk har vært problematisk for dem og at en endring slår positivt ut. Det har vært alt fra behov for eggdonasjon etter for eksempel fjerning av eggstokkene til likestillingsprinsipper, sterkt barneønske som enslig, ønske om tidlig fosterdiagnostikk eller hensyn til eget liv og egen helse.

Sannsynligvis blir pasienter, kollegaer og våre arbeidsmiljø påvirket av hvordan vi kommuniserer om ulike tilstander og utfordringer

På den annen side har flere stått fram og uttrykt bekymring for hvilke negative ettervirkninger disse lovendringene kan få i samfunnet. Flere foreldre til barn med trisomi 21 har stått fram og uttrykt bekymring og vært frustrert over hvordan de har blitt møtt. For eksempel var det i TV 2-nyhetene 26.5.2020, den datoen man stemte over bioteknologiloven, enda en reportasje med et foreldrepar som viste fram sin blide toåring med Downs syndrom og fortalte at de hadde måttet «stå imot presset [til å ta abort]» (3). Videre signaliserte de at «legestanden» var synkron og ensrettet, med innbakte formaninger om å gjøre som «de fleste andre» – «å velge barnet bort». Oppropet #PLASSTILALLE ble organisert mot det initiativtakerne kalte «unødvendig» fosterdiagnostikk, med markante samfunnsprofiler i spissen (4). I oppropet ytres bekymring for at økt bruk av fosterdiagnostikk vil bidra til at flere velger abort der det blir påvist visse genetiske tilstander.

Det vi hører i mediene, er enkeltpersoners historier. Det er vanskelig å få den fulle oversikten over hvordan norske pasienter blir møtt ved ulike avdelinger i Norge. Kanskje de som har hatt mer nøytrale opplevelser i helsevesenet, ikke uttaler seg? At noen har slike negative opplevelser, er imidlertid alvorlig nok.