Krise og mulighet

Are Brean Om forfatteren
Artikkel

Koronapandemien rammer nå de fattige delene av verden. Det truer fremgangen i global helse.

Foto: Einar Nilsen

Den globale helsetilstanden har aldri vært bedre enn ved inngangen til tiåret 2020–29. Forventet levealder har de siste 70 årene økt med 25 år, mange infeksjonssykdommer er – mye takket være økende vaksinasjonsdekning – i rask tilbakegang, koppesykdommen er utryddet, og stadig flere får tilgang til helsetjenester (1). Men idet koronapandemiens første bølge ser ut til å avta i vår del av verden, blir det klarere at vi står overfor en global helsekrise som kan sette utviklingen mange år tilbake.

Inntil begynnelsen av mai 2020 hadde over 90 % av alle koronarelaterte dødsfall skjedd i de rikeste landene (2). Men nå står regionene med dårligere tilgang på helsetjenester, som Latin-Amerika og Afrika, for tur. I områder preget av krig og konflikt, eller i overbefolkede uregulerte storbyer, er effektive smitteverntiltak som god håndhygiene og sosial distansering vanskelige å gjennomføre. I tillegg er helsetjenestene flere steder dårlig utstyrt. Malawi har eksempelvis bare 25 intensivsenger til en befolkning på 19 millioner, og i det meste av Kenya finnes det ingen respiratorer (3). FN har estimert et behov for mange titalls millioner covid-19-tester i Afrika, men slike er vanskelige å få tak i fordi vestlige land har kjøpt opp det meste av produksjonskapasiteten (4).

Både Latin-Amerika og Afrika er avhengige av medisinsk import. 96 % av alt medisinsk utstyr i Latin-Amerika importeres fra andre land, i særdeleshet fra USA, som nå har innført sterke eksportrestriksjoner (5). Samtidig sprer viruset seg aggressivt i regionen. I midten av juni var det rapportert over 1,2 millioner covid-19-tilfeller og mer enn 52 000 døde i Latin-Amerika (5). Økende fattigdom, dårlig beredskap, et haltende helsevesen og mangel på informasjon gjør ikke utsiktene bedre. I en nylig spørreundersøkelse blant over 10 000 ungdommer fra 31 land i Latin-Amerika i regi av UNICEF trodde en tredjedel av de spurte at de ikke kunne bli smittet, og over halvparten visste ikke hvor man kunne finne offentlig informasjon om viruset (6).

På sikt er det pandemiens sekundæreffekter som kan vise seg å være den største trusselen mot den globale helsen

På sikt er det likevel pandemiens sekundæreffekter som kan vise seg å være den største trusselen mot den globale helsen. USA har truet med å trekke sin støtte til WHO, en avgjørelse som kan få alvorlige konsekvenser (4). Og når økonomisk resesjon nå truer økonomisk vekst i mange land, står humanitære prosjekter lagelig til for hugg. Både FNs Global Humanitarian Response Plan og Oxfam, en av verdens største ikke-statlige hjelpeorganisasjoner, sliter med finansieringen og må legge ned prosjekter (4). Samtidig fører smitteverntiltak som stengning av abortklinikker og stopp i produksjon av prevensjonsmidler til kraftig økning i uplanlagte svangerskap i mange afrikanske land (7). Det utgjør bare én av flere trusler for mor-barn-helse på kontinentet.

Flere steder er vaksinedekningen truet. UNICEF melder om massive problemer med å få distribuert vaksiner på grunn av pandemien, og beregner at 117 millioner barn nå står i fare for å ikke få meslingvaksine (8). I Afghanistan melder FN om polioutbrudd i områder der man ikke har sett polio på 20 år (8). I India har MMR-vaksineringen falt med 69 % etter at koronatiltakene ble satt inn (2). Og en studie presentert i The Lancet har beregnet at globalt vil et sted mellom 42 000 og 192 000 barn dø hver måned som en konsekvens av pandemiens effekter på tilgangen til mat og helsetjenester (9). 29 land har så langt stoppet meslingvaksinering på grunn av pandemien. I 18 av dem er det allerede registrert utbrudd av sykdommen (10).

Men det finnes lyspunkter. Mye takket være innsats fra WHO har antallet afrikanske land med tilgjengelige covid-19-tester økt fra 2 til 44, og stadig flere land får på plass systemer for bedre monitorering og kontroll av smittespredning (11). Og med krise kommer ikke minst mulighet. Mange av pandemiens sekundære globale helsekonsekvenser er det fortsatt mulig å reversere. Det krever koordinert internasjonal innsats. Pandemien har vist oss tydeligere enn noen gang hvor tett verdens helse er sammenvevd med vår egen. Det kan være nettopp det insitamentet vi trenger for å styrke, ikke svekke, det internasjonale samarbeidet for fortsatt bedret global helse.

Anbefalte artikler