Øyvind Stople Sivertsen Om forfatteren

Mange synes det er en god idé å betale en ukjent lege tre ganger prisen for en oppgave fastlegen egentlig kan løse. Hvordan kom vi dit?

Foto: Sturlason

En av landets største aviser lover abonnentene tilgang til telefonlege ved akutt bekymring for elementer av egen helsetilstand (1). Dersom du heller foretrekker å se den du snakker med, finnes flere tilbydere av videoleger. Skulle du ønske å treffe en i legefrakk, står drop in-kontorene åpne i fire byer. Er det å reise hjemmefra for tungvint, kommer Hjemmelegene gjerne på Legevisitt.

Listen stopper ikke her. En aktør forteller at de som en av de første i Norge tilbyr helsesjekk via blodprøver uten legetime, der pasienten selv bestemmer testene (2). Blant de aller siste tilskuddene i rekken er et spesialisert tilbud om kjøp av fraværsattest fra skole på nett, designet for å avlaste fastlegene for en oppgave de misliker (3).

En av de største aktørene hevder intensjonen er å løse et problem: mangelen på tilgjengelighet hos fastlegene (4). Tjenestene er skapt rundt pasientens behov og livssituasjon. De er ment å løse helseutfordringer som pasientene opplever.

Slik utnyttes betalingsvilje og helseangst. Ofte er det ikke sykdom, men bekymring for sykdom, som er råvaren tilbyderne kapitaliserer på. De har klart å gjøre det mer lettvint for pasientene å komme i kontakt med lege. Dette til tross for at Norge har en av verdens best utbygde primærhelsetjenester og er i verdenstoppen i legetetthet per innbygger (5).

Mer er ikke alltid bedre

Hvem er legene som jobber her? Det vet vi lite om. Det private helsemarkedet er lite regulert, men mange reklamerer med «erfarne allmennleger». Som regel vites det ikke om de er unge leger som venter på LIS1-stilling, pensjonerte leger med filantropisk tilnærming eller rutinerte spesialister i allmennmedisin.

Bør vi leger i større grad se oss selv litt i kortene og tenke mer på hvordan vi verner om vår rolle og vårt faglige rykte? Hva gjør det med legers og pasienters inntrykk av legerollen når man kan bestille sykmelding, resept, legeerklæring og andre typer vurderinger via chat, telefon eller video med en ukjent? En viktig forutsetning for å kunne yte helsehjelp, enten man jobber privat eller offentlig, er tilliten befolkningen har til leger. Men tillit er ferskvare.

For en privat helsetilbyder som man bare kan stikke innom, er kundetilfanget det daglige brød. De lever av pasienters behov for raske avklaringer. Jeg har ingen grunn til personlig å betvile den faglige integriteten til de som jobber privat, men det er ikke mulig å komme utenom at eksistensgrunnlaget står og faller på tilbudet de gir og etterspørselen som er skapt. Jo flere klinikker, jo bedre tilgjengelighet. Jo flere pasienter, jo høyere omsetning. Men mer er ikke alltid bedre (6).

Ja, de ‘tar unna’ mange problemstillinger, men de skaper også mange nye

På legekontoret opplever jeg ikke én arbeidsdag uten pasienter som vil forsikre seg om at de eller barna ikke er syke. Når de får høre at luftveisinfeksjonen er ufarlig, blir de lettet. Det naturlige er deretter å gi dem verktøy til senere selv å vurdere når det er på tide å oppsøke lege og når de kan holde seg hjemme (7).

Når vi vet at en stor andel av helseplagene er selvbegrensende, når vi vet at majoriteten av luftveisinfeksjoner ikke trenger medikamentell behandling, og når vi samtidig vet at aktørene henviser til fastlegen for tunge samtaler om rus, alvorlig sykdom og vanedannede medisiner – hvilken plass skal de supplerende tilbyderne ha?

Det er lett å henfalle til moralisering over kollegers bruk av legetittelen og utnyttelse av pasienters betalingsvillighet. Men det er vanskelig å se noe reelt høyere edlere motiv hos tilbyderne av visse typer private helsetjenester – de som fakturerer flere hundre kroner for en legeattest for skolefravær for en pasient de aldri har tatt i hånda, de som krever over 500 kroner for å diagnostisere en urinveisinfeksjon, eller de som stimulerer til sykebesøk til et barn som har hostet i et knapt døgn. Alle er problemstillinger som kunne ha ventet. Alle er problemstillinger som fastlegen kunne løst, til under en tredjedel av kostnaden. Det er lett å påstå at de skummer fløten. Ja, de «tar unna» mange problemstillinger, men de skaper også mange nye.

En fare med denne type tilbud er at den kan bidra til at fastlegehverdagen i fremtiden vil bestå av utelukkende tidkrevende oppgaver med relativt sett dårligere betaling. Det er ikke et gunstig bidrag til en fastlegeordning som er under press. Da er det nærliggende å tenke at enda flere leger vil forlate fastlegekontoret og vurdere en jobb hos alternative tilbydere av helsetjenester. Det er neppe en ønsket utvikling. Men det er i det minste ganske lettvint.

1

Aftenposten. Helsetelefonen. https://abo.schibsted.no/Helsetelefonen_AP Lest 21.1.2020.

2

Drop-in Legene. Bestill blodprøve på nett uten legetime. https://dropin-legene.no/bestill-blodprove-pa-nett-uten-legetime/ Lest 21.1.2020.

3

Skolesyk.no. https://www.skolesyk.no Lest 21.1.2020.

4

Hotvedt M. Daniel Sørli: Gründerlegen. https://tidsskriftet.no/2019/09/intervju/grunderlegen Lest 21.1.2020.

5

WHO. Global Health Observatory data. Density of physicians. https://www.who.int/gho/health_workforce/physicians_density/en/ Lest 21.1.2020.

Kommentarer

(6)

Natalie Halvorsen

Splittelsen mellom legene som jobber på i det private og de som ikke gjør det, er noe jeg ikke hadde sett for meg da jeg startet i en dropin klinikk for et år siden. Jeg hadde heller ikke sett for meg at redaktøren for det mest respekterte medisinske tidsskriftet i Norge skulle bruke tid og ressurser på å dele til alle leger i Norge følgende:

Nicolai Skarsgård

Sivertsen skriver om det han kaller «lettvintlegene». «Mange synes det er en god idé å betale en ukjent lege tre ganger prisen for en oppgave fastlegen egentlig kan løse. Hvordan kom vi dit?», spør han. Ikke bare er spørsmålet unyansert. Han svarer heller ikke på det.

I innlegget avdekkes et gjennomgående negativt syn på nye tjenester, der alle skjæres over én kam. Det legefaglige trekkes i tvil, og det hevdes at helseangst og profitt er det eneste som driver disse tjenestene. Den har vi hørt før.

Daniel Sørli

I Øyvind Stople Sivertsens leder «Lettvintlegene» leser vi om at mange nå synes det er en god idé å droppe fastlegen til fordel for private leger. Den medisinske redaktøren stiller spørsmålet: «Hvordan kom vi dit?».

Aldri før har det vært så store problemer med rekruttering av yngre kolleger inn i det som skal være fundamentet for all helsehjelp i Norge. Antall kommuner som har store problemer med å få rekruttert fastleger, er mer enn firedoblet på to år. Medisinstudentene søker andre alternativer.

Knut Michelsen

Jeg har vært lege i 40 år. Mine første år i spesialisthelsetjenesten, deretter over 20 år som allmennpraktiker/fastlege og de siste 15 årene som kommuneoverlege i en middels stor by på det sentrale Østlandet. Jeg er stolt spesialist i begge fag

Harald Sundby

Gratulerer med denne analysen. Den gjorde meg glad, på et vis. Vi er flere! Kjenner litt på "som jeg skulle sagt det selv" men det stemmer ikke helt. Du sier det mer krystallklart og velformulert og minner oss på essensen av det vi driver med. Dette må du se å sagt like høyt og tydelig ikke bare her på hjemmebane, men på alle bortebaner der du ferdes!

Ketil Slagstad

Medisinsk redaktør Øyvind Stople Sivertsen påpekte nylig at tilbydere av private helsetilbud i primærhelsetjenesten «skummer fløten», dvs. tar seg av enkle medisinske problemer og helseangst. Dermed sitter fastlegene igjen med de komplekse og vanskelige medisinske problemstillingene. Sivertsen har fått tilsvar av tre leger som jobber ved private helsetilbud. På ulikt vis argumenterer de utfra et felles premiss: Det egentlige problemet i den offentlige helsetjenesten er at fastlegeordningen er utdatert og ikke svarer til befolkningens forventninger og behov.

Anbefalte artikler