Helsekrav til arbeidstakere
Å utvikle riktige kriterier for seleksjon krever kunnskap om oppgavekrav, menneskets kapasiteter og metoder for å fastslå funksjonsnivå. Kompetansekravene bør utformes etter at det har vært utført en arbeidsanalyse der helsekravet er målt opp mot oppgavekravene. For et flertall av helsekravene har man ikke utført en slik arbeidsanalyse. Som regel er kravene fastsatt etter konsensus i en ekspertgruppe for så å bli moderert av oppdragsgiver. Oppdragsgiver kan være arbeidslivspartene eller styrende politiske organer. I noen tilfeller etableres praksis gjennom rettsavgjørelser, imøtekommelse av særinteresser (2), harmonisering med andre regelverk (3), ankesaker (4) eller etter ulykker (5).
Ved fastsettelse av helsekrav er det viktig å forholde seg til kravets formål, det å være skikket til oppgaven. I sjøveisreglene (6) står det følgende:
«Ethvert fartøy skal alltid holde ordentlig utkikk ved syn og hørsel så vel som ved alle tilgjengelige midler som er brukbare under de rådende omstendigheter og forhold for å kunne foreta en fullstendig vurdering av situasjonen og faren for sammenstøt.»
Dette kravet må anses som legitimt. Men hva som ligger i begrepet «holde ordentlig utkikk ved syn», hva som regnes som tilstrekkelig synsfunksjon, er aldri blitt utredet. Kravene i forskrift om helseundersøkelse på skip (7) er, etter min mening, mangelfullt begrunnet.
Til sammenligning ble førerkortforskriftens bestemmelse om krav til visus vedtatt i 1922 av veidirektøren samt øyelege Hjalman A. Schiøtz og øre-nese-hals-lege Vilhelm K. Uchermann (8). Ingen har, så vidt jeg vet, stilt spørsmål ved deres valg siden den gang, men det er innført nye tilleggskrav.