Når er det egentlig verst å miste livet?
Dette er et ubehagelig spørsmål for mange, men for å evaluere dødsfall innen global helse trenger vi et plausibelt svar. Til forskjell fra undersøkelser av hva som gir god og dårlig livskvalitet, finnes det ikke, meg bekjent, gode intervjustudier av folks betraktninger om når det er verst å miste livet sitt. Den gjengse praksisen for evaluering av dødsfall i dag er likevel følgende: Dødsfall før fødsel neglisjeres, mens dødsfall rett etter fødsel regnes som de verste dødsfallene vi kan tenke oss. Det er grunn til å stille spørsmål ved denne praksisen.
Mange av oss har en sterk fornemmelse av at døden som oftest er negativ, men det er ikke gitt hvorfor.
Det er minst to sentrale faktorer: Den ene er størrelsen på den fremtiden man taper, og den andre er i hvilken grad individet er knyttet til denne fremtiden. Fostre etter uke 28 taper utvilsomt en stor fremtid på å dø (i.e., dødfødsler), men vi kan tenke oss at de bare i liten grad er knyttet til denne fremtiden. Det samme gjelder nyfødte. I avhandlingen argumenterer jeg for at særlig unge barn har mye av begge deler. Så et sted i barndommen, men ikke nødvendigvis rett etter fødselen, vil jeg tenke at døden er verst. Siste ord er ikke sagt i denne saken, og jeg håper at flere tør å ta denne ubehagelige diskusjonen i tiden fremover, spesielt med tanke på den evalueringen av dødsfall som allerede praktiseres innen global helse.