En fallitterklæring for norske kirurgiske fagmiljøer?

Helseministerens innspill om 17 kirurgiske inngrep som helt eller delvis bør fjernes fra offentlig finansiering, er en direkte oversettelse av en analyse av britiske forhold. Tallene er derfor litt misvisende, men det er egentlig bra at helsemyndighetene vil gå inn i mer konkrete anbefalinger. Det jeg savner fra helseministeren er referanser til de ulike aktuelle kirurgiske fagmiljøene i Norge. Det er nemlig lett å gå i den fellen også Brodal påpeker, at inngrep som av og til er godt indisert, får et generelt stempel som unyttige og eller unødvendige. Et eksempel fra listen på 17 inngrep, er variceoperasjoner. Det er godt dokumentert at overflatisk venøs svikt i vena saphena magna bør behandles, og at denne behandlingen forebygger senere venøse sår. Slik variceoperasjoner kommer ut på denne listen, forsvinner dette viktige perspektivet.

Som Brodal også påpeker, er det vi som kirurger som må ordne opp i dette. Helt personlig vil jeg oppfordre til at det fokuseres på private kirurgiske tjenester som, etter min erfaring, ikke stiller seg kritiske nok til kirurgiske intervensjoner som er bestilt fra pasienter eller fastleger. Dette har ført til et overforbruk av operasjoner som nok er en viktig grunn til at denne listen fra helsemyndighetene kommer.

Det er jo et uttalt ønske fra nåværende regjering at helsetjenester, deriblant kirurgiske inngrep, også skal gjøres privat. Jeg mener private tilbud er og skal være en del av vårt helsevesen, men at indikasjonsstillingen skal være offentlig, og samarbeidet med offentlig helsevesen skal være tydelig og forpliktende bl.a. med tanke på undervisning og forskning. For øvrig vil jeg vise til Legeforeningens Kloke valg-kampanje som nettopp setter fokus på disse problemstillingene. Innspillet fra helseministeren skal på høring i høst, så det er rikelig tid til faglige innspill.

Per Brodals innlegg er en del av en større debatt. Fokuset på rett behandling på rett indikasjon har fått et klart større offentlig fokus de siste årene. Legeforeningens kampanje "Gjør kloke valg" er et direkte resultat av dette. Det drives også et utstrakt arbeid med forskjellige helseatlas hvor de kirurgiske fagmiljøene er tungt engasjert. Blant annet atlas for dagkirurgi som nylig er oppdatert og et atlas for ortopedisk kirurgi som ble publisert i desember 2018. Hele poenget med disse er nettopp å måle variasjon i behandling og forbruk. Dette for å finne uberettiget variasjon og for å se om man kan identifisere korrekte forbruksrater for forskjellige inngrep. Da får man kunnskap som gjør at vi kan sikre at pasienter får et likeverdig tilbud i hele landet. Det er betydelige forskjeller rundt om i landet og kunnskap om dette må til for å endre praksis. Fagmiljøene må fortsette å engasjere seg i dette arbeidet.

Som Brodal påpeker er nok ikke svaret at alle disse 17 inngrepene skal forsvinne. Som det også står i Aftenpostens artikkel og i Høies utspill skal det settes kriterier som må innfris før man kan stille indikasjon for inngrepene. Slik det faktisk allerede er. Vi må bare sikre at kriteriene oppfattes likt - dette arbeides det aktivt med. Fagmiljøene er de eneste som kan definere disse kriteriene, og der må vi være klare og tydelige. Fagmiljøene må stadig revurdere egen praksis. Det kan være lett for at forskning og evaluering fokuseres på den innovative enden av vår praksis, og at innarbeidede rutiner består.

Det er viktig at pasientene føler seg trygg på at den behandlingen de tilbys er nødvendig og gir god prognose for bedret helse. En del av inngrepene på listen er at de behandler tilstander i grenselandet mellom sykdom og plage. Man må være meget bevisst en risiko for klasseskille hvis pasientene tvinges ut av offentlig finansiering for å få ønsket behandling. Triggerfinger er nok ikke farlig, men ved manglende effekt av adekvat konservativ behandling kan det være en meget plagsom tilstand. Da må vi sikre at de som oppfyller kriterier for behandling fortsatt får den.

At sykehuseier engasjerer seg og tør være tydelig på prioritering er flott. Det gir mulighet til diskusjon om konkrete ting. Når høringen kommer skal vi svare med tydelig røst. Faget defineres av fagmiljøene, men vi må tåle å bli sett i kortene. Å bli stilt krav til å begrunne må vi alltid tåle.