Bysantinsk og salernitansk medisin
I den bysantinske perioden (300-tallet til 1453) bidro en rekke leger til den videre utviklingen av urinundersøkelsen, som nå ble kalt uroskopi. En av de første velrenommerte legene var Theophilus Protospatharius, som antas å ha levd i Konstantinopel på 600-tallet. Han forfattet flere medisinske bøker, blant annet en sammenfatning av gjeldende kunnskap og praksis innen uroskopi, kalt Peri ouron (Om urin) (8). Verket fikk stor utbredelse i den antikke verden og kom etter hvert til å utgjøre et viktig grunnlag for ideen om at urinen gjenspeiler kroppens indre.
Høydepunktet innen bysantinsk medisin kan sies å være representert ved Johannes, sønn av Zacharias, med tilnavnet Actuarius, som antas å ha levd ca. 1275–1328 (9). Med sin egen versjon av Peri ouron videreførte han Theophilus’ lære, men med betydelige utvidelser og presiseringer. I dette verket gir han nøyaktige anvisninger på hvordan urinprøven skal samles og overføres til en matula, en særlig utformet beholder med avrundet bunn, som må være laget av tynt og fargeløst glass av beste kvalitet. Han beskriver hvordan den må holdes opp mot lyset for å gi et korrekt inntrykk av urinens egentlige farge (10).
Johannes Actuarius skilte mellom ni grunnleggende farger, som hver kan forekomme i lysere og mørkere varianter. Fargen blir mørkere dersom kroppen produserer og skiller ut unormale substanser, mens lysere urin tyder på en svakhet i kroppen som gjør at de normale produktene ikke dannes eller at nyrene ikke klarer å skille dem ut. Han forklarte at en urinprøve skiller seg i tre ulike deler som må vurderes hver for seg. Det som synker ned mot bunnen av matula, kalles hypostases (med det tilsvarende latinske begrepet sedimentum). I den midtre delen finner man enæoremata (sublimia), mens vi helt øverst finner nubes (eller nubecula). For å gjøre undersøkelsen ytterligere detaljert må disse områdene igjen deles i til sammen 11 nivåer (fig 1) (11).
Selv om Actuarius viser stor tiltro til urinundersøkelsen, understreker han at urinen normalt varierer med faktorer som alder og kjønn, kosthold og fysisk aktivitet. Urinfunnene må alltid ses i sammenheng med undersøkelsen av pasienten for øvrig, noe som krever både medisinsk kunnskap og menneskekunnskap.
I høymiddelalderen flyttet det kulturelle og vitenskapelige tyngdepunktet vestover, i takt med det bysantinske keiserdømmets økonomiske og politiske tilbakegang. Men de greske skriftene ble oversatt og utgjorde et viktig grunnlag for praksis og undervisning.
En av de mest prestisjefylte medisinske skolene i Europa på 1100- og 1200-tallet lå i Salerno i Sør-Italia. Det mest kjente, originale uttrykket for den salernitanske medisinen er helsediktet Regimen sanitatis salernitanum, også kalt «Flos medicinae» (Medisinens blomst), utgitt i navnet til Arnaldus de Villanova Cathellano. Teksten er skrevet i heksameter og med enderim. Dette gjorde at det var lett å lære utenat og derfor egnet seg godt som tekst for studenter. Dette har nok bidratt til at det fikk en overveldende popularitet og ble oversatt til en lang rekke språk (12, 13).
Urinundersøkelse ble holdt høyt i hevd i Salerno, og kunnskap om denne metoden utgjorde en viktig del av pensum for de kommende medisinere. Gilles de Corbeil, som senere ble kannik i Paris og livlege for kong Philippe-Auguste, studerte og underviste i Salerno. For å gjøre stoffet lettere å huske for studentene, overførte han deler av det til vers, med rytme og rim. Han skrev således et dikt på 352 vers om urin, basert på Theophilus’ avhandling (14). Også dette diktet ble svært populært og fikk stor utbredelse.
Som hjelpemiddel for den praktiske utøver av uroskopi ble det på denne tiden laget bildefremstillinger med plansjer og figurer som forklarte hvordan ulike farger og andre egenskaper ved urinen skulle vurderes og fortolkes, typisk med 20 forskjellige fargenyanser (fig 2) (15). Urinens lukt og smak var også med i vurderingen (16).
Etter hvert fikk uroskopien status som legenes viktigste diagnostiske redskap, noe som representerte et brudd med den antikke tradisjonen, hvor anamnesen og klinisk undersøkelse var viktigere. Uroskopi ble selve innbegrepet av medisinsk praksis, og matulaen ble det ikoniske kjennetegnet på legen, omtrent som stetoskopet i våre dager. I tallrike kunstverk fra 1500- og 1600-tallet er legen avbildet mens han tankefullt studerer dette symbolsk viktige instrumentet (fig 3) (17).