Edruelig e-helse
Det er liten tvil om at nye digitale løsninger vil endre helsevesenet og helsevanene i årene som kommer, selv om e-helsefeltet i dag er preget av mye opphausing. En satsing på e-helse må derfor inneholde en god dose edruelighet. Selv om noe kan digitaliseres, er det ikke nødvendigvis slik at det bør digitaliseres.
Et realistisk forhold til hva teknologien kan bidra med er nødvendig. Full forståelse av individers liv og helse lar seg ikke nødvendigvis transformere inn i datakoder. Vi må være oss bevisst at det å innføre ny teknologi ikke bare kan ha positive virkninger, men også bivirkninger. Et trist eksempel på dette er barnesykehuset i Pittsburgh, der mortalitetsraten steg etter at et nytt elektronisk forordningsskjema ble innført – motsatt av hva som var formålet (3). Forklaringen bak er nok sammensatt, men det nye systemet førte med seg endringer av innarbeidede rutiner i akuttmottaket som det ikke var tatt høyde for.
«Technology is a servant not a master», skriver den europeiske allmennlegeforeningen (UEMO) viselig i sin nye e-helsepolicy (4). Om teknologien får diktere uten forhåndsbestemte mål, kan man ende opp med problemer man ikke hadde i utgangspunktet. Konsekvenser av e-helse knyttet til overdiagnostikk og overflødig ressursbruk på å utrede friske er problematisert flere ganger (5). Et hvert nytt e-helseprosjekt bør ha en definert problemstilling for hva det endelige produktet er ment å løse eller forbedre, og vi må ha verktøy for påvise og evaluere effekter – også uønskede.
For å lykkes med dette trenger vi tverrfaglige kompetansemiljøer. Teknologer, medisinere, samfunnsvitere, jurister, etikere og økonomer med flere må jobbe sammen med pasienter og helsepersonell for å sikre en bred forståelse av et gitt e-helsetilbuds virkninger. Innovatører med ideer som kan gi gevinster for helsevesenet må inviteres til å arbeide tett med forskere i utviklingen av prosjekter. Store IT-prosjekter som ferdigutvikles fjernt fra sine tiltenkte brukere, blir sjelden en suksess. Vi må skape trygge og realistiske arenaer hvor utviklere får teste ut og justere ny teknologi underveis etter tilbakemelding fra brukerne. En slik satsing vil kreve betydelige investeringer, men kan gi Norge verdifull status i et helsenæringsperspektiv.
Når e-helse anses som en ny næringsvei for Norge etter oljen, er det grunn til å påpeke at i motsetning til fossile ressurser består mye av den «nye oljen» av pasientdata fra levende mennesker. Da kreves det at politikerne har et bevisst og ansvarlig forhold til utfordringene knyttet til personvern og sikkerhet som følger av digitalisering av pasientdata. Her har helseminister Høie allerede mistet troverdighet som følge av skandalen i Helse Sør-Øst. Pasientdata ble gjort tilgjengelig for arbeidere uten klarering etter en utkontraktering av IKT-driften til en utenlandsk leverandør. Utkontrakteringen ble vedtatt av styret i Helse-Sør Øst på tross av advarsler fra fagmiljøet – men helseministeren har fortsatt tillit til styret (6).