Kritikk
Det manglet ikke på sterke reaksjoner da lord Morans bok ble utgitt i 1966, bare ett år etter Churchills død. Churchills enke protesterte, og den tidligere legepresidenten ble møtt av heftig etisk kritikk. Både The Lancet og andre gikk sterkt ut mot bruddet på taushetsplikten (2, 9).
Våre norske etiske retningslinjer § 4 lyder «En lege skal bevare taushet og vise diskresjon overfor det hun/han får vite som lege. Den etiske plikt til taushet og diskresjon kan være mer omfattende enn den lovgitte. Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke eller i lov».
Moran hadde nok ventet slik kritikk, for i forordet begrunner han prosjektet: «Omsider innså jeg at det ikke er mulig å forstå de siste femogtyve år av Winstons liv uten å ha kjennskap til hans helsemessige tilstand. Mental og fysisk utmattelse var årsak til meget som ellers er uforklarlig i krigens siste år, for eksempel at hans forhold til Roosevelt ble forverret. Sikkert er det at begynnende alderdom og en rekke slag til dels forklarer hvorfor han ikke var dyktigere som opposisjonens leder og senere da han ble statsminister for annen gang. Fordi Winston fremdeles spilte en politisk rolle, er disse detaljer av historisk interesse og bør ikke utelates i hans biografi. Det er klart at bare en lege kan gjøre presist rede for disse kjensgjerninger» (1).
Fortsatt er det en aktuell problemstilling om sentrale politikeres helsetilstand skal offentliggjøres eller skjules mens de er i aktivt virke, og om og når de eventuelt skal frigis etter deres død.
Bør imidlertid en lege skrive kritisk om sin pasient, som her: «Har han noen lyte som pasient, så er det at han instinktmessig tiltrekkes av kvakksalvere og kritikkløst sluker deres fraser og patentmedisiner. I de toogtyve år jeg hadde oppsyn med hans helse, måtte jeg innkalle en rekke leger som var spesialister på diverse områder, og jeg tror med sannhet jeg kan si at hans tro og tillit til dem var omvendt proporsjonal med deres faglige dyktighet»? (1).
Et annet diskutabelt forhold er da livlegen i Washington i 1941 trodde at Churchill hadde et hjerteinfarkt. Var det riktig å unnlate å tilby Churchill det han trodde var den beste behandlingen, infarktobservasjon, fordi krigssituasjonen krevde et opinionsbilde av Churchill som den sterke og livskraftige lederen av nasjonen? Endelig, skal de viktigste i samfunnet få et helsetilbud som er annerledes enn andres – iblant bedre, andre ganger dårligere? Og var det riktig av legen å dekke over statsministerens dårlige helse og svekkede kapasitet gjennom de tidlige 1950-årene?
Lord Morans etterrettelighet er også blitt kritisert. Ifølge forordet er dette ikke en dagbok i tradisjonell forstand, men en blanding av det og snarlig tilføyde notater og senere kommentarer (1). Særlig kritiseres Morans omtale av historiske begivenheter og karakteristikker av de involverte (10).
Churchills livlege har skrevet en fascinerende, men ut fra et legeetisk perspektiv sterkt klanderverdig beretning.