Fjerndiagnostisering av 22. juli-terroristen
En mye omtalt sak er legers engasjement i vurdering og diagnostikk av 22. juli-terroristen. Svært mange leger uttalte seg om den første rettspsykiatriske rapporten før rettssaken i 2012, og mente å vite bedre enn de sakkyndige hva terroristens psykiatriske diagnose var.
Rådet fikk aldri disse sakene til behandling som klagesaker, men uttalte følgende i en kronikk (3): «Rådet mener imidlertid at en rekke fagfolk gikk for langt i sine uttalelser. Det knyttet seg spesielt til å stille alternative diagnoser uten selv å ha undersøkt gjerningsmannen. Det er forskjell på å stille seg kritisk til en diagnose ut fra metodebruk og det å fremme en alternativ diagnose. Kravet til saklighet er spesielt viktig i en sak der de kritiserte ikke har mulighet for å delta i diskusjonen.» Og videre: «Det er liten tvil om at det skjedde flere brudd på taushetsplikten fra flere aktører.»
Våren 2016 ble det holdt rettssak om 22. juli-terroristens soningsforhold. Igjen ble «fjerndiagnostikk» et aktuelt tema. I artikkelen Er det en kulturnasjon verdig? skrev professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, Ulrik Malt, følgende (4): «Ved å håne og latterliggjøre Behring Breivik viser vi manglende vilje, og for noen kanskje også manglende evne, til å ville forsøke å forstå psykisk syke mennesker.» Uten å stille en psykiatrisk diagnose gikk Malt langt i sine psykiatriske vurderinger.
Malts avisinnlegg fikk filosof Einar Øverenget til å reagere (5). Øverenget mente at når en psykiater diagnostiserer, er han underlagt helsepersonelloven og pasientrettighetsloven. Ved å diagnostisere uten en persons samtykke begås lovbrudd, hevdet Øverenget. «På denne måten undergraver han psykiatriens profesjonalitet. Det gjør han ved å vise forakt for helt grunnleggende vitenskapsteoretiske og vitenskapsetiske prinsipper», skrev filosofen og utfordret den psykiatriske profesjon til å rydde opp i uprofesjonalitet i egne rekker (5). Anne Kristine Bergem, leder av Norsk psykiatrisk forening, la i sitt svar på kritikken vekt på ytringsfriheten, og henviste for øvrig til tilsynsmyndigheter for eventuelle sanksjoner (6).
Den aktuelle saken er ikke blitt diskutert i Rådet for legeetikk, men på prinsipielt grunnlag er det svært problematisk å «fjerndiagnostisere» (jamfør kapittel I, § 1 i Etiske regler, som blant annet omhandler respekt for grunnleggende menneskerettigheter). Våre etiske regler inneholder imidlertid ikke noen eksplisitt formulering rundt dette.
Det gjør derimot reglene til den amerikanske psykiaterforeningen. I den såkalte Goldwater rule heter det at psykiatere ikke skal avgi en psykiatrisk vurdering uten å ha undersøkt en person: «… A psychiatrist may share with the public his or her expertise about psychiatric issues in general. However, it is unethical for a psychiatrist to offer a professional opinion unless he or she has conducted an examination and has been granted proper authorization for such a statement» (7).
Til tross for denne regelen er det lett å finne eksempler på at psykiatere og psykologer i USA har gjort faglige vurderinger av offentlige personer uten å ha undersøkt dem personlig. Den russiske presidenten Vladimir Putin er blitt vurdert til å ha en lidelse innen autismespekteret, og Donald Trump til å ha narsissistiske trekk (8, 9).
Motivet for å komme med slike utspill kan variere. Ett motiv kan være å bidra med et psykologisk perspektiv for å forstå en politiker bedre, eventuelt for å forutsi en politikers atferd eller advare mot en politiker. Et stort problem med en slik praksis er at man kan bruke profesjonsmakt til å påvirke opinionen indirekte i stedet for å delta i en diskusjon med eksplisitte politiske synspunkter.