Interessant og solid om hukommelse i et større perspektiv

Kaja Nordengen Om forfatteren
Artikkel

Østby, Hilde

Østby, Ylva

Å dykke etter sjøhester

En bok om hukommelse. 280 s. Oslo: Cappelen Damm, 2016. Pris NOK 379

ISBN 978-82-02-52256-8

Både sjøhesten og tittelen på omslaget gjør at denne utgivelsen appellerer til meg fra første øyeblikk. Tittelen, Å dykke etter sjøhester, refererer både til et eksperiment utført av Duncan Godden og Alan Baddeley i 1957, som søstrene har reprodusert, og til at hippocampus betyr sjøhest. Dette er nok ikke åpenbare referanser for enhver leser, men det er hjelp i den forklarende undertittelen En bok om hukommelse.

Allerede før jeg har begynt å lese virker designen forseggjort ved at sjøhesttegningen på forsiden også er trykket på permen under smussomslaget og på første side. Det blir snart klart at også teksten er gjennomarbeidet og god. Endelig en bok som ikke bare løfter frem forskningsresultater, men også forskerne bak!

Selv om langtidspotensiering, nevrotransmittere og konsolidering er nevnt, handler Å dykke etter sjøhester først og fremst om å sette hukommelsen i en historisk og kulturell sammenheng, heller enn hukommelse per se. Dette gjøres ved å trekke inn intervjuer av arkitekter, operasangere, etterforskere, sjakkspillere, skuespillere, forfattere og en Utøya-overlevende. Gjennom nesten 300 sider kan leseren reflektere over hukommelsens betydning for blant annet klimaspørsmålet, Snøhettas fremgangsmåte og Linn Ullmanns forfatterstrategi.

Persongalleriet er enormt, og teksten består i stor grad av sammenvevde sitater. Intervjuer, gjenfortellinger og kjente psykologieksperimenter gjenskapt av forfatterne, kommer om hverandre. Det krever en klar og våken hjerne for å henge med i svingene, men resultatet fremstår likevel som solid, både litterært og faglig.

Utgivelsen skiller seg fra annen sakprosa gjennom sin vekt på prosa slik vi vanligvis kjenner den fra romaner og noveller, og det brukes et vell av litterære bilder. Hukommelse omtales blant annet som «vårt eget lille frølager», «indre tidsmaskin», «posthylle», «perler på et perlekjede», «minnenes teater», «indre filmlerret», «hellig gral», «fiskegarn» og «minnenes vugge». Drosjer i London blir «svarte hukommelsesmaskiner» og Themsen blir «et glitrende gavebånd kastet på bakken av et utålmodig barn».

Til tross for at mange av referansene oppleves som lite allmenne, er det nettopp de mange litterære bildene og de høykulturelle referansene som gjør at denne boken skiller seg ut i mengden. Jeg er overbevist om at mange av Tidsskriftets lesere vil ha glede av denne skjønnheten av en bok.

Anbefalte artikler